«De usynlige», Roy Jackobsen

de usynlige

Dette er ei veldig god fortelling. Ei utrolig godt fortalt fortelling, som er fortalt svært godt – uten en eneste ”ridende rytter til hest” som jeg akkurat nå presterte. Dette er historia om ei øy – og om det som rører seg på og rundt. Sånn som for eksempel fisken, krøttera, folka, vinden, båtene, regnet og de besøkende – ja hester også. Den forteller veldig konkret, nesten fritt for indre tanker, kruseduller, border og elger i solnedgang – men den har også sine poetiske vendinger om naturen, horisonten og om fremtida. Et bilde sier mer enn tusen ord, og en forfatter skal jo gi oss de gode bildene. Her gir han oss et flott bilde av øya med få ord:
«De har tre seljer på Barrøy, fire bjerk og fem rogn, hvorav den ene er arrete og diger som en tønne rundt midjen og heter Gammelrogna, og alle tolv heller i den retningen naturen har bøyd dem».

Øya og folka er i utvikling mot nyere tider, med store omstillingsutfordringer, ikke uttalte bekymringer og hardt arbeid for både store og små. Alle må finne sin plass. Det jobbes hardt hele tiden for å sikre morgendagen, så det er genialt at boka er skrevet med stor fremdrift, bisetningene maler ikke ut hva folk tenker og mener. Det dveles lite med fortiden, selv om den er med oss hele tiden. Sånn sett kunne tittelen like gjerne være ”Det usagte”. Det males hele tiden videre fremover. Det bygges, det skapes, det fødes, ting går i stykker og noen dør. Fortellinga fortelles med enkelte hull i utmalinga, som gjør at du må tenke egne tanker, og dette bygger spenningen opp og frem. Vi blir godt kjent med persongalleriet gjennom deres handlinger. De er alle sterke på sine måter, og det er mest det praktiske som teller her. Det er de som klarer å får jobben gjort, som må gjøre den – og det er også de som får makta over den. Det er arbeidslinja som gjelder – på denne øya får man makt av å jobbe hardt, og tilpasse arbeidsoppgavene til nyere tider. Det er lenge siden jeg har lest en bok med så mange verb, arbeidsoppgaver og redskaper.

Synes for så vidt at det var ei god bok, men tror at Jakobsen får den lille ekstra gratis positive presseomtalen, som flere andre menn i samme alder som har prestert flott tidligere ofte får. De får godt betalt for merkevaren sin. Jeg tenker da på Jon Michelets ”Skogsmatrosen” og Per Pettersons ”Jeg nekter”. Bak disse går pressa og reklamefolka i flokk.
Når det gjelder å beskrive sterke kvinner på kysten, prøv heller Trude Teiges ”Havet syng”.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s