Boka begynner mest som vittig, men med litt språklig stakkato etter min smak. Heldigvis virker det som at Ove og forfatteren spiller hverandre bede og bedre utover i boka. Boka følger en mann med navn Ove med sine naboer, og kapitlene veksler med tilbakeblikk, slik at vi får dypere og dypere innblikk i hva som har formet Ove til den grinebiteren han er. Litt som å skrelle en løk: litt brun, hard og grov ytterst – så skreller man lag for lag, og når man kommer innerst oppdager man tårene er i øyekroken,. Mange vil nok oppleve både lattertårer og andre tårer nedover kinnet også.
God bok, som har fått mest oppmerksomhet for sin humor, men den har så uendelig mye mer; gir også rom for ettertanke og har mange gode formuleringer:
«Det kreves bare en eneste solstråle for å drive skyggene på flukt». (Kona til Ove)
«Ove ser på jyplingen slik middelaldrende menn ofte ser på yngre menn som synes å finne opp en egen grammatikk etter hvert som de snakker».
«Du! Det er du som har tenkt å kjøpe deg en fransk bil. Du burde ikke bekymre deg så mye over andre, du har problemer som det er».
