«Før jeg brenner ned», Gaute Heivoll

Før jeg brenner ned
Jeg tror at alle pattedyr har et nervøst forhold til åpen ild, og at alle mennesker er redde for, og har et forhold til brann.
I løpet av de dagene jeg las denne boka var det storbrann på Ranheim, nord for Trondheim, mange ble evakuert, det var stor fare for eksplosjoner, og planene for masseevakuering lå klare.. Sør for byen, på Orkanger, gikk deler av et stort kjøpesenter, som jeg tar hyttehandelen på, opp i røyk. De har funnet arnestedet – trolig påsatt sier politiet. Noen har altså brent ned vinmonopolet «mitt».
I barndommen min flyttet det inn en famile i huset ved siden av mormor. De hadde mange barn som vi lekte med, og de hadde bare nye leker og klær – de hadde mistet alt i en brann, og det gjorde inntrykk. For to år siden brant nabohuset på den andre siden til bestemorhuset ned. Når jeg i tillegg legger på minner fra 1968, da jeg var en liten gutt; en fireåring som gjemte seg når politiet kom for å oppsummere sløkkinga, mens brannkorpset fra Ålesund og Spjelkavika rullet inn slangene, etter at «små barns lek med fyrstikker», som det sto i Sunnmørsposten, hadde brent ned 6 mål skog og kratt rett under høyspenten i Fremmerholen, hvor var strømtilførselen til Ålesund og omegn gikk. De nevnte heldigvis ikke navn på de tre brødrene, som bare skulle svi av noen tuer – på en fin vårdag.
Vel, det er med dette bakteppet jeg las denne boka. Det er mitt forhold til brann.

Gaute Heivoll også har et nært forhold til brann, og til bygda si. Og jeg tuller ikke eller harselerer, når jeg forteller at han skriver med varme. Han forteller en historie om seg selv, og familien sin, om bygda si, om landskapet og folkene som bor der – og om en pyroman som satte sine spor der.
Han begynner å fortelle om en brann, og at «han er tatt» – så spenninga er ikke om de finner pyromanen. Det som er spennende er hvordan han vekselsvis i tilbakeblikk ruller ut brannslangene, historien om seg selv, om bygda, om de mange brannene, og folkene som berget fra brannene. Familien til, rettsaken om, og om hvordan pyromanen preget livet i bygda Finsland fra1978 og frem mot i dag. En dramatisk bygdebok – på en måte.
For meg var dette gripende lesning – en veldig godt fortalt historie.
Anbefales
Nå skal jeg ta batteritest på røykvarslerene, før jeg fortsetter på «Den ulende mølleren, Arto Passilinna. Trenger noe lettere nå.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s