«Pergamentet», Gert Nygårdshaug

«Pergamentet», Gert Nygårdshaug
Åhh. Endelig kom den – dessverre er jeg ferdig, heldigvis har jeg ikke lest alle, og jeg håper han vil skrive flere; for i Gerts bøker er et deilig sted å være.
Selv om krim er en sjanger som i utgangspunktet ikke trigger min leselyst, er det heldigvis mange forfattere som pakker godsaker og delikatesser inn i en kriminell historie, og krydrer språket med gode bilder – Gert er en av dem.
Denne boka snurrer rundt et gammelt mystisk pergament, kjent som Voynich-manuskriptet, noen lik og liknende.
Bare det å kose seg med språket til Gert, er en god grunn til å lese boka. En annen grunn er matopplevelsene, en tredje er at han som oftes har et budskap, en fjerde er historien, og den femte er fokuset på historieforfalskning, noe som har farget hans forfatterskap – ikke nødvendigvis i nevnt rekkefølge. Gert kan, for å sjarmere Dan Brown litt, samenlignes litt med ham i tematikk, men la det være helt klart at Gert skriver så uendelig mye bedre. Her er det person og stedsbeskrivelser på høyt plan, religionsforståelse og kritikk på ennå høyere plan, humor i massevis, og man får faktisk matlyst av å lese boka. Gerts interesse for mat setter skikkelig krydder på historien, og er absolutt etter min smak. Gode dialoger som skaper en avslappet stemning – ikke en sånn heseblesende greie. Han bruker noen språklige virkemidler som avskrift av diktafon og lesing fra Skriften, noe som gjør sitt til at teksten får forskjellig uttrykk. Der andre forfattere, Dan Brown i sær, ofte skrur opp tempoet, kan Gert gjerne ta det ned, kose seg med litt ost og analysere litt hva som egentlig foregår – eller legge inn litt samfunnsnyttig kunnskap om mat, religion, geografi og gode fiskesteder. Boka er lettlest, men har noen litt tyngre passasjer, og tar seg godt opp på slutten
Han gjorde riktignok en kardinalfeil som trekte ned helhetsinntrykket: Tenk å la en karakter som er bygget opp som en skikkelig gourmetelsker, stoppe, på sin ferd i Oslos gater, for å kjøpe en pølse på Narvesen? Hallo? Han bruker også i overkant mange fremmedord, noe som jeg lett tilgir, for han gjør det nok for å få frem hvor eksentrisk denne stiltonostelskende Kripos-etterforsker Skarphedin er. Han er onkel til Fredric Drum, som er gjennomgangsfigur i en krimserie på ti bøker, hvor også Skarphedin er med i. Gert skulle ikke skrive mer krim enn de ti, men så fikk han altså fysisk holde dette manuskriptet i egne hender. Heldigvis; for da satte fantasien i gang, en bok presset seg på, og i denne er det Skarphedin som er hovedperson – med Fredric svevende i bakgrunnen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s