”Profetene i Evighetsfjorden”, Kim Leine

”Profetene i Evighetsfjorden”, Kim Leine

Det fine med slike bokgrupper, er at man kan finne folk med stort sett samme boksmak. Så når Olaug anbefalte meg å lese denne boka, ble jeg først nysgjerrig, så skeptisk når jeg så sidetallet – for tykke bøker er jeg litt tilbakeholden med å lese. Bøker på 557 sider er sjelden etter min smak. De skal alt for ofte ha med alt for mye, og i sin iver etter det fullkomne miste det viktigste; nemlig særpreget. Dette vanskelige formatet favner lett for mye, slik at alt blir til en grå masse, så jeg var altså litt skeptisk helt til jeg så at boka skulle dreie seg rundt livet til en prest. Jeg elsker prester i bøker og på film. De kan lett fylle alle roller like troverdig. De kan være snille, slemme, stramme, fjollete, overgripere, hatske, maktsyke angrende misbrukere av det meste, kunnskapsrike, gode samtalepartnere – og det stikk motsatte. Ja, prester kan kort sagt ha alle farger innafor den mørke kjolen.

Hva boka handler om? Mye. Vi følger en prest, med aner fra Lier i Akershus, på en reise gjennom livet, med de universelle utfordringene livet gir – om du går i bukse eller kjole. Selv om han egentlig har lyst å leve et bohemliv i de store byene og studere og filosofere over det meste, må han bli prest fordi det er det som er forventet av ham – og det er ikke gratis å studere, så han må bare stå på. Vi følger dette presteemnet på en dannelsesreise på slutten av 1700-tallet, som tar for seg mange klassiske emner i litteraturen som naturvitenskap, filosofi, kjærlighet, nærhet, sex og samliv, tukt og utukt, og ikke minst livet på Grønland, hvor den hedenske urbefolkningen møter danske krav – og motsatt. Karakterene er overtydelige, nesten som i en farse, så når ganske grusomme saker skjer er det ikke frastøtende, men komisk, ikke latterlig, men komisk. Han skriver og forteller godt, med et rikt ordforråd og forskjellig fortellerstil i boka, og ble tildelt Nordisk råds litteraturpris 2013 for denne romanen.

Det er med romaner, som det er med modelleire. Først er det flere fine isolerte farger, men nå karakterene, hendelsene og stedene vikles sammen, sverter de på hverandre. Det blir nye mønstre, nye farger, og det kan gå lange både røde og mørkere tråder i klumpen. Hvis man jobber lenge nok med materien, som i en tykk bok, skal man ha sølet lite med vannfarger før man skjønner at alt lett kan bli gråbrunt og kjedelig – om man da ikke er påpasselig å tilføre noe nytt og friskt i prosessen. Eventuelt at man har klart å bevare en friskhet godt skjult inne i kreasjonen, som man blir glad for å treffe på når man vrenger den skikkelig. Dette er et svært møysommelig og vanskelig håndverk. Ikke alle klarer det. Heine klarer det godt ved å skrive inn en guidet reise gjennom avvikende handlinger rundt de ti bud – som ti nesten frittstående noveller i boka – men det ble litt for gråsprengt her og der. Han burde etter min smak stoppa litt før. Men det er sikkert fristende å holde på en stund når han først har gjort et så møysommelig forhånds arbeide for at denne oppdikta historia skal være troverdig ved stadig å flette inn fakta og hendelser som en gang var reelle og historisk riktige.
Vi er litt like sånn, Heine og jeg. Det ble litt langt dette også, og jeg skulle sikkert stoppa for noen setninger siden.
Gleder meg til å se Bokprogrammet på NRK2 klokka 20:55 i kveld 18.03.14. Der er forfatteren, norsk 17 åring som flyttet til Danmark, og har senere bodd 15 år på Grønland før han igjen er tilbake i Danmark, er gjest.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s