«Smertens aveny», Roar Sørensen

Jeg er ingen krimelsker. Hvis jeg leser krim er det fordi jeg tror boka har noe mer i seg enn en krimgåte. Derfor kjøpte jeg denne e-boka. Forfatteren har på FB- gruppen «God bok», kjørt ganske hardt ut mot flere ledd i bokbransjen, så fyren har tydelige meninger – og jeg er enig med ham i mye, så det var med en viss forventnig jeg åpnet «Smerten aveny». Navnet sier noe, og når Roar synes Sult av Hamsun er helt fantastisk, forventet jeg ikke å lese noen feelgood rosakrim akkurat. Hvis målet til Roar er som jeg tror; å beskrive elendighet, skurker, skyggeside, skråplan, hat, hva som skaper hat og selvmedlidenhet, har han full måloppnåelse med denne boka. Han lager gode bilder på alt som er på skråplanet på Filippinene, og har skråe tilbakeblikk på de som det norske sosialdemokratiet ikke makter å gi rettferdighet. Her er ikke ėn karakter skevet inn for å sette «farge», eller for at vi skal humre eller bli småforelska. Her det lite med glade farger, men det er heller ikke sort/hvitt. Det er gråtoner og smerte som gjelder. I begynnelsen på boka fikk jeg støv på buksa, insktene kravlet ned langs ryggen min. og jeg vannet jeg drakk smakte whiskey. Det var i begynnelsen. Boka er på nesten 400 sider, og da ble det for meg litt for mye støv og insekter, kroppsvæsker og upålitelige folk og annen elendighet for meg. Han har et brutalt godt beskrivende språk – med variasjoner. Elendighetsbeskrivelser kan Roar. (Hvis dere googler, vil dere helt sikkert finne bøker dere har lest som han har ovrsatt). Når han begynte med tilbakeblikk, vkitige nok for å forklare skjebner og et levd liv, datt jeg litt av, men han tok seg for så vidt godt inn igjen mot slutten – det skal han ha. Han skrev også inn litt musikk. Det likte jeg.
Litt artig at han i samme kapittel nevner Stayin alive med Bed Gees og livreddende hjertekompresjon. Stayin alive, for uten hva ordene betyr, har akkurat samme rytme som anbefalt ved hjertekompresjon 🙂
Som sagt; jeg er ingen krimelsker, så det må dere ta hensyn til når dere leser dette. En av grunnene til at jeg ikke er så glad i krim, er at «heltene» ofte er så antihelt-stereotyper, og at morderne som i bøkene ofte dreper på mistanker for å beskytte seg selv, samtidig ofte plaprer i vilden sky om ting de ikke burde, til folk de ikke burde – i hvert fall ikke før de var døende. Denne boka hadde et par lange passasjer om akkurat det, som mange andre krimbøker, og det trekker ned min leseopplevelse. Men; jeg har kjøpt Magellans kors også, skal lese den, og ønsker Roar lykke til videre som forfatter.Smertens aveny

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s