«Vi ses i morgen», Tore Renberg

Vi sees i morgen
Stavanger er en rik oljeby med masse vellykkethet, høyt utdannede mennesker, pene mennesker med raske penger og ditto biler. Porschebestanden er stor. Men der er også helt «vanlige» mennesker, hvis det er noe som heter det da, og mennesker som sikkert kunne ha blitt «vanlige», hvis de bare ikke hadde blitt sviktet i en sårbar alder. Det er mest den siste gruppa mennesker denne boka handler om – og om kjærlighet. Vi følger noen ungdommer i sin mest sårbare alder, hvis det er noe som heter det da, og en gruppe voksne som er sårbare hele livet. De prøver å gjøre så godt de kan innenfor de rammene de er tildelt, som nok ligger langt utenfor de rammene de vellykkede lever innenfor, og som de med Porsche nok ser på som en selvfølge at alle skal klare å leve innenfor. Disse voksne har et noe heftig fellesskap rundt et flyttebyrå for å hvitvaske småkriminelle handlinger, og som til frokost gjerne spiller høylydt rockemusikk for å få litt ro rundt bordet.
Lederen for disse mener at det er stor svakhet i det kriminelle segmentet, at de mangler stabilitet i livene sine, derfor er ofte sure og gretne, og begår handlinger som strengt tatt ikke er nødvendige for å tjene nok til livets opphold. Han ser på gjengen sin som grunnfjellet i byen, og ikke minst i sitt og sin søsters liv, og prøver så godt han kan å tilføre gjengen stabilitet, ro, kultur og tett coaching som en moderne leder bør – gjerne med sitater fra rockeband.

Boka bytter på å følge forskjellige personer, med forskjellig ballast, kapittel for kapittel, gjennom en høst, sikkert i fjor, men med stadige tilbakeblikk i livene deres. Den kan først beskrive en scene mellom to personer sett fra den enes perspektiv, så ta situasjonen opp igjen fra den andres perspektiv i neste kapittel. Forfatteren trør nærmere og nærmere, innenfor og utenfor karakterene. Se for deg at han først skisser opp karakterene og omgivelsene hver for seg på et lerret, så legger han på flere og flere elementer og lag – og vi ser at de hører sammen. Så mer og mer dybde, flere og forskjellige objekter i forskjellige positurer, sett fra hverandres perspektiver – og med musikk som tidsbilder. Dette utvikler seg til et tredimensjonalt tablå full av historier; så levende at du føler du er inne i det, går mellom disse skikkelsene, blir litt redd for noen og redde for andre, men samtidig nysgjerrig på dem, litt glad i dem – kanskje ikke alle. Du lurer på hvorfor en løfter handa. Om han vil slå eller bare stryke noen på kinnet? Du lurer på om hvorfor en tar frem pikken. Vil han bli sug, pule eller rett og slett bare pisse? Du lurer på om når noen åpner munnen, vil hun si noe klokt eller søtt? vil hun suge pikk eller rett og slett spy? Du lurer på om en vil legge frem en plan til noe kriminelt, eller bare si noen kloke sitat fra et rockeband. Og så, mens du gransker dem fra alle kanter, og hører på spillista som ligger på Wimp, oppdager du at forfatteren lukker boka – end of story. Han er ferdig med dere, og det før du har blitt kjent nok med karakterene, som for deg har endret seg underveis, før du har hørt alle låtene og kommet deg ut – og du håper at forfatteren vil skrive videre, og ønsker så innstendig at vi kunne ses allerede i morgen, Tore Renberg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s