«Avgrunnen», Kim Leine

Avgrunnen
Pule, pule, pule. Puling både her og der.
Hadde gledet meg til denne boka, fra en forfatter jeg liker. Ei bok om krig. Ikke historisk riktig krig, men en skildring, eller forsøk på å skildre hva som skjer med mennesker, mest soldater, i krig.
Ble litt skuffet. Tror forfatteren vil, for mye, skrive Den Store Romanen. En stor roman med filosofi (Nietzsche), bibel og sex og kunst og sånnt.
«Krig er begjæret i sin reneste form», skriver han. Mulig det – for noen.
Bra trekk å følge to veldig forskjellige brøde, tross lik oppvekst. Født sånn/blitt sånn greia. Vi ser verden gjennom en psykiater og en teolog, som også er journalist. Ser krig om mellomkrigsåra gjennom deres forskjellige perspektiver og brev. Han veksler også språket. Vet ikke om det styrker prosjektet, men et fint virkemiddel for å belyse situasjonene, volden og utfordringene soldater kommer opp i.
Soldatene er på en måte på en flukt fra seg selv. I en reise hvor man både legger og setter nye spor – som man igjen både frivillig og motvillig oppsøker og blir oppsøkt av.
Kapitlene, mot apokalypsen, er innledet med et vers fra Johannes åpenbaring. (Siste del i nytestamentet, hvor Det gode seirer over det onde, og tolkninger fra denne delen)

For en tidligere soldat som meg, som har stått med avsikret våpen mot en sivilists brystbein, i fredens tjeneste, inneholdt denne boka for lite tvil – og for mye puling.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s