«Syngja», Lars Amund Vaage

Syngja
Eg har fått med meg at svært mange likar denne mykje omtalte boka, og den er vel mest omtalt som ei sterk og vakker bok om ein far som skriv svært ærleg og kjenslelada om sitt forhold til si dotter med autisme – og det er nok det boka handlar om.
Men ho handlar like mykje om deg og meg. Det som bergtok meg som det beste og sterkaste med boka, var kor denne forfattar og bussjåføren tok oss med på ei reiseskildrimg i livet med ein buss som ei raud rute gjennom heile boka. Han ser inn i seg sjøl, på sin omgangskrets og på si samtid. Gjennom dette skildrar han med stor innsikt både samfunnet og seg sjølv; at vi mennesker er sosiale vesner, som både påvikrar og utviklar oss saman med kvarandre. Kva då om dei «kvarandre» blir færre og færre. Kva skjer då med folk?
Gløym den for mykje omtalte diagnosa. Boka er universell, og handlar i bunn og grunn om korleis, slekt, vener, støtteapparat, ja korleis heile samfunnet ser på folk som er litt eller mykje annaleis enn oss sjølve. Taklar vi det? Taklar du det? Om nokon i din flokk får eit barn, eller ei anna utfordring, du ikkje heilt forstår – trekk du deg unna, eller er du der for dei? Eller er det lettast å ha en feelgood tapasaften med resten av venene, og snakke om kor sjølopptatte dei andre har vorte – og litt om hus, interiør, krig og fred og sånnt, om kor gode dine er i sport, litt om reiser og oppussingsprosjekta dine? Kanskje du sjølv også har følt deg avvist og uprioritert av dei, fordi dei ikkje hadde krefter nok til å kome på besøk?
Veldig djup, velskriven på ein lyrisk måte om alt frå: søken etter forelskelsen – og om den, om ograsmen, håp, fortvilelse, einsemnd, mørkre, skam, sorg, fornektelse – og takk til det vanlege. Der forfattaren i heile boka kommuniserer med lesaren om koffor og kordan skriva bøker – og om kvalene med å skriva ei så personleg bok.

Favorittsetninga mi i boka: «Det var ingen spørsmål i rekkehuset, berre svar»

«Kveldsvævd», Jon Fosse

Kveldsvevd

«Kveldsvævd», Jon Fosse
Det gjer noko med ein, å lesa Jon Fosse altso. Han skriv så detaljert, repeterande og stilfullt, men framleis sakte og so ope – so sakte og ope at dine eigne tankar får tid til tenkje kva som kanskje skjer før det skjer – eller ikkje. Og eigne tankar kan ofte være vel so dramatiske eller romantiske som dei store forfattarar sine. Jon Fosse er dramatikar, og det er det som er greia her, i tillegg til språket sjølvsagt. Han får deg på fortellinga med heile deg. Sånn var Fosse i alle fall for meg den meste av stunda i alle disse tre bøkene som tok føre seg svært mykje om livet, kjærleiken, mørkret og døden.
Kveldsvæv er forresten eit gamalt uttrykk for når blomane lukker seg og tar kvelden.
Ønskjer med dette alle ein god kveld vidare.

«Steppeulven», Herman Hesse

steppeulven

«Steppeulven», Herman Hesse.
I det jeg runder av denne boka, om en mann i en helt spesiell femtiårskrise, er det bare en måned til jeg selv runder femti. Krise? Nei, men jeg tenker over hvem jeg er, hvorfor jeg er blitt den jeg er, om jeg har gjort de riktige valgene, om hva som har påvikra meg, hvordan jeg har påvirka andre, hva jeg har gjort med dem, skulle jeg vært mer konform eller konfronterende mot enkelte? Hvem hadde jeg vært i dag om jeg gjorde andre store eller små valg tidligere i livet? Brukte jeg motet når det virkelig gjaldt, eller bare misbrukte jeg overmotet på tull og vas. Har jeg påvirka andre negativt, tatt fra dem sine drømmer – eller har jeg beriket deres liv og hjulpet dem til å ta sine egne, men riktige valg? Er det bare jeg som skal stå til ansvar for mine hormoners påvirkning på dansen og på taleorganet, når det var hun som prøvde å ta, og tok kontrollen på dem? Er det en dans man må lære og ikke kommer foruten, hvis man vil finne seg selv. Er det noen der ute som hater meg? Hvis det er det, skal jeg bry meg om det? Hva er minst ensomt: Å være konform nok til å være sammen med mange? Eller ærlig nok til berike de man er likest og liker best? Eller skal jeg gå ut og inn i forskjellige roller, ta på forskjellige masker alt etter tid, endorfiner, hormoner og sted?
Det er sånne tanker man har når man nærmer seg femti. Akkurat de samme som jeg hadde når jeg ble førti, og tretti. Eller på vei hjem, alene eller i følge med noen, fra fest – i skoletimene og etter skolen når jeg var elev.

Denne boka er full av Søren Kierkegards livsanskuelser om valg for å finne sin egen identitet, midt i mellom de medfødte driftene i menneskemannen og de etiske og estetiske riktige normene som omgivelsene forventer – og ofte krever av oss, for å unngå utstøtelse av den spissborgerlige flokken. Vanskelig? Ja.
Hvis jeg skal prøve meg på å definere hva jeg oppfatter som fellesnevneren på å skrive klassiker, må det være å beskrive det ekstensielle, ved å følge et livsløps utvikling med samtiden, krydre dette med personlige kvaler – gjerne seksuelle kvaler, kjente filosofiske teorier, forskjellige kunstnere og dens verker – samt drøfe dette mot en og annen hendelse i Bibelen – tror jeg. Denne boka har alt dette – og det gjør den tidløs om det ekstensielle. Litt tung bok, og det er en fordel å google Søren Kierkegaard først – tror jeg.

«Bli hvis du kan. Reis om du må», Helga Flatland

Bli hvis du
I vinter. Ei natt. Noen timer. Noen hektiske timer, var jeg med på en FB-aksjon. Jeg er med i ei gruppe for veteraner, og en veteran takket for seg og soldatsamholdet, sa at vi på den gruppa var det beste i livet hans nå – takk for alt.
Flere fikk sporet adressa på navn, mobilnummer og andre veteraner i den byen han bodde. Ingen av oss kjente ham, men etter en stund var det en som skreiv på gruppeveggen at nå går det bedre med NN – han fikk snakke med noen.
Det er over hundre tusen NN-er i Norge. Alle har forskjellige opplevelser og forskjellige opplevelser av de samme opplevelsene. Mennesker er sånn – en soldat er et menneske.
Vi hadde god driv og var effektive den natta, vi veteranene. Helga Flatland har også det i denne boka. Imponerende faktisk. Veldig god driv i handlinga, med forskjellige perspektiv, historier og målformer om krig. Krig er ikke bare kuler og krutt – det er like mye angst og politikk. Veldig bra bok – gleder meg til de neste i trilogien. For ordens skyld vil jeg legge til at jeg hadde en tjeneste som ikke har satt sånne spor. Det er heldigvis mange solskinnssoldathistorier blant veteranene også.

«Mannen som ikke ville», Vidar H Andersen

mannen som ikke ville
Leser på nettet i dag at noen bloggere kan få bøter på opptil femti tusen kroner for å ha blogget om varer de har fått – altså er det å se på en binding, eller reklame. Derfor må jeg skynde meg å si at denne boka fikk jeg av forfatteren, og at vi at på til er blitt FB-venner. Da er det sagt, så får vi nå se da om vennskapet tåler min ubestikkelighet.
Til forfatterens forsvar kan jeg fortelle at jeg tok pause i «Hundre års ensomhet» for å lese denne boka. Det er et kompliment, men også en ulempe for ham, for da er det lett å både sameligne skriveskils, og lengte tilbake til Gabriel. Når jeg i tillegg likte «En mann ved navn Ove» så godt, er det lett å bli målt mot den også. Når det også er slik at jeg er veldig glad i Erlend Loe, begynner det å bli vanskelig. Vanskelig fordi skrivestilen kan likne litt på Loe, og når historien er om en ganske gretten ensom manns liv, går tankene mot Ove. Boka følger «Kjell», en rutinert rutinefokusert sjokladefabrikkarbeiders hverdag, som får sine tankeblikk tilbake i livet sitt når han sitter og dagdrømmer ved samlebåndet. Småmorsom skrivestil, med småmorsomme små uavhengige historier, men savner først og fremst dialoger som kunne gjort historiene og personene mer slagkraftige. Savner også en større sammenheng mellom historiene og den personen Kjell er i dag, for han er litt mer satt nå enn tidligere i livet. Det kan skyldes en beskrevt kjærlighetsavvisning, men synes ikke det holdt helt inn.
Ser alikevel frem til å lese «Mysteriet» av samme forfatter, må bare ta hundre års ensomhet først. Har ca sytti år igjen.

”Mysteriet”, Vidar H. Andersen

mysteriet
En barne- og ungdomsvenn, klassekamerat, gjorde det med sin samboer, først med ei flaske i hodet, så hagleskudd i brystet – på kloss hold.
En romkamerat i militæret gjorde det, med sin hybelvert, med øks – delte hodet.
En jeg traff gjennom en fritidsaktivitet gjorde det, med sin eks, med grovkalibret gevær fra langt hold, gjennom sitt tidligere soveromsvindu.
Hvem som begår drap kan være vanskelig å si på forhånd, ikke engang etter de er dømt kan vi være helt sikre – las noe om Torgersensaken senest i dag. Hvem som dreper hvem er et mysterium, og fylt av tilfeldigheter.
Tilfeldigheter er også noe vi alle opplever. Jeg kjørte, sånn rent tilfeldigvis, gjennom Oslo 22.juli 2011. Først slapp jeg utrykningskjøretøy forbi meg, så begynte de å stoppe bak meg for å hjelpe folk – først etter at vi hadde kjørt forbi regjeringskvartalet og møtte ambulanser skjønte vi at vi var på vei bort fra noe vi antok ville være en historisk hendelse. Vi stoppa og plukka glassbiter fra dekkene og oppsøkte steder med internett for å finne ut hva som foregikk.
Hvis en forfatter hadde skrevet en thriller om det som skjedde 22. juli, før det faktisk skjedde, hadde jeg dømt det som usannsynlig og dårlig splatterlitteratur. Nå er jeg litt mer tilbakeholden med å si det – man kan aldri vite. Virkeligheten kan være både grusom og tilfeldig.
Det er med det bakteppet jeg leser denne boka, så hva som er hva i denne boka skal ikke jeg bedømme. Men som leser vil jeg si at den var veldig fengende etter en litt bevist konstruert dårlig start fra forfatteren: noen beskrevne liv, et drap, en etterforskning og en rettssak – alt full av små hull som leseren skjønner at det er disse hullene boka egentlig handler om. Det er kanskje krim – jeg vil kalle det en thriller, men ikke la oss henge oss opp i det.
Det er veldig god driv i boka, som tar veldig godt opp dagens tidsånd; i at de som ikke er akkurat som flertallet, som kaller seg normalt, lett kan bli satt utenfor. Det kan være de som er dumme, stygge eller fete, men også de som er flinke. De kan faktisk være for flinke. Dette har vært heftig diskutert her i hjernehovedstaden Trondheim. Den tar også veldig godt for seg hva vi kan finne ut av hverandre hvis vi er på nettet – gjerne utstøtt og har større hjerne enn omgangskrets. Hva ensomme ulver kan bruke sine ferdigheter til, har jeg beskrevet lenger oppe.
Har selvfølgelig googla forfatteren, og etter det tar jeg for gitt at de tekniske beskrivelsene holder vann. Her leverer han i bøtter og spann, så den delen av boka likte jeg veldig godt – skulle bare ønske at han kunne begrensningens kunst litt bedre, ikke på data, men dette med drama, tråder, nære relasjoner, kjellerlemmer og drap. For meg ble det litt mye kjellerlemmer, tråder og tauverk, som han fikk til å henge sammen til et fint nett – det er ikke det. Ikke falt han gjennom selv heller, men for meg kunne han godt ha redusert trådene noe, og redusert lengden på boka. Da hadde den blitt langt bedre, men det er nerve hele veien inn, så han er god på å holde spenningen oppe. Jeg las eboka. Ser at papirutgaven den er oppgitt til 561 sider, og ble egentlig litt overrasket at den var så lang, for det er et vanskelig format så lenge det ikke er en historisk roman – synes jeg.
Men det var meg. Har fått med meg at det er mange som liker innestenging, drap, kniver og smygtitting, og alle dere vil nok like den bedre enn meg.
Leseopplevelsen var kjempestor, da boka handler mye om både fildeling og FB, og jeg samtidig hadde gleden av å drøfte ”mykje og ymse” med forfatteren på nettet samtidig. Artig. Tror ikke det har påvirka ærligheten i det jeg skriver, da jeg liker å være tro mot min egen magefølelse.

«Naustet», Jon Fosse

Naustet

Jon Fosse skriv så utruleg godt, kjenslenært, repeterande, med stadig nye utbroderinga i disse repiteringane sine. Denne boka her ei mysteriebok. Ei mysteriebok om uro. Ei uro som er til å ta og føle på heilt frå start til mål, kor han i myseriet er innom alle kjenslene mellom håpet og svartsjukå, før han går inn i savnet og uroa. Dette er ei bok som må lesast. Har du ennå ikkje gjort det – gjer det.

«Bipersonar», Carl Frode Tiller

bipersoner
Herre min skapar kor eg gler meg til hausten, for då kjem skaparen av denne boka ut med Innsirkling 3. Denne boka er også bygd litt på, eller i vert fall forska litt rundt, same måten å tilnærme seg persongalleriet og ei historie på, som han gjer i Innsirklingsbøkene; han skriv kapittel for kapittel i forskjellige perspektiv. Skildrar personar, miljø, utfordringer og konflikter. Masse utfordringer og store konflikter. Han skildrer usikkerhet og overfølsomhet so ein skulle tru han var i slekt med Agnar Mykle. I denne boka er det tydeleg at han forskar i oppbygging og skrivestil, og han kommuniserer utruleg godt med lesaren ved å skrive inn en fyr som viser seg å være forfattaren av denne boka, kor han fortel og drøser litt rundt både livet og boka.
Fantastisk, sjøl om nokre kapittel var noko kjedeligare enn andre. Men sånn er det med både meg, deg og andre bipersoner; vi er ikkje like spanande.

«Ut av ilden», Ingvar Ambjørnsen

ut av ilden
Hovedpersonen er en krimforfatter som blir vide kjent, og vi følger ham gjennom spillet i bokbransjen, hvor tema som
overstadig beruselse og bakrus – mest om den rusen enkelte nordmenn får av seg selv , og den bakrusen folk kan havne i av følt urettferdighet, går som en rød tråd i boka.
Omgivelsesbeskrivekser i særklasse, noen ganger litt i overkant, samtidig som han beskriver vår navlebeskuende hyllest til de som er på vei opp opp opp, og hvor fort vi de samme folka kan hjelpe dem ned igjen.
Boka begynte bra og hadde en flott finale, med et oppgjør mot norsk splatterkrim, men var litt for kjedelig i en for lang periode. Dette er en av flere bøker i et skriveprosjekt, som det kan være greit å lese litt om her:
http://www.forlagsliv.no/blog/tag/skriveprosessen/

«Rasmus rebellen», Øystein Orten

Rasmus rebellen

«Rasmus rebellen», Øystein Orten

I går fekk eg ein pakke og eitt brev i postkassa. Brevet var frå futen; purring på restskatten. Pakken var frå Ark; boka «Rasmus rebellen», Øystein Orten. Dette hører litt i hop. Rasmus rebellen var min 8. tippoldefar, og det er han denne boka handlar om. Han kjempa fiskarbøndenes sin kamp mot futane sine aggressive og korrupte skatteinnkrevjing på mørekysten

Boka famnar mykje om tidsepoken på. Eg les den som ein historisk roman om Sunnmøre på 1600-talet. Forteljarstemma, Aslak frå Myklebust, fortel ho Ragnhild, barnebarnet til Rasmus, om Rasmus sine bravadar og tek for seg ei tidsepoke kor Noreg var vanstyrt frå Danmark, og Rasmus dreg i klageferd til kongen i København, men det er berre det at det er berre sorenskrivaren som har rett til å forfatte bøndene sine bønneskriv til kongen. Og det er berre på tinget det er lov samle inn pengar til klagereiser. Ei klagereise for å tale fiskarbøndene si sak.
Ei knasande god bok om bondeopprøraren Rasmus, som hadde ein særs sterk sans for rettferd, og gode talegåver. Då han kombinerte disse ferdigheitene, med eige og andres mismod mot øvrigheita, fekk han dei sistnemnde mot seg – og han gav seg ikkje.
Alle dokke som bur der kartet viser, har familie derifrå, eller på anna vis er så heldige å kjenne ein sunnmøring, eller berre har høyrt om dei, bør ta seg tid til å lese denne boka. Då vil dokke skjøne korfor sunnmøringane ofte ser på innlandet og Austlandet som ein fordyrande og byråkratisk pengesluk og ein omveg til dei store marknadane ute i verda.
Forfattaren er historikar, og teiknar eit godt bilde over korleis det var på dei danske utpostane på denne viktige historiske tida i Norden. Eg som er fødd i Volda, levde mine fyrste leveår på Leikong, før eg vaks opp på Skodje, kosa meg gløgg gjennom heile boka. Han har med så mange stadnamn at det er ein fryd same kor på Sunnmøre du har vore. Eg nemnar i fleng: Hareid, Vartdal, Leikong, Sjøholt, Giske, Myklebust – og må nesten stoppe der, men der er fleire. Han dreg oss også med utanlands, bla. til Romsdalen, Bergen, Oslo, Amsterdam.
Ei veldig god bok kor vi blir kjende med horer, svartkjeftar, desertørar, fiskarar og bønder, futar, fogdar, fantar, korrupte embetsmenn og den hyperaktive Kristian Kvart og Fredrik III. Her er bødlar og avrettingar. Eit skikkeleg godt fortald tidsbilde frå denne tida.

Eg må vel for ordensskyld legge til at eg har betalt min skatt, og at eg gjer det stort sett med glede, men eg vart diverre eit par dagar for seint ute denne gongen. At boka og purringa kom på same dag, synest eg var utruleg morosamt.

 

«Mellom rødt og svart», Jan Guillou

Rødt og svart
Dette er den tredje boka om Lauritzen brødrene; i dette hundreårsprosjektet til forfatteren.
Denne boka tar for seg de ikke altfor koselige mellomkrigsårene. Det er ondt blod mellom folk og stater. Krigserstatningstema er oppe, og etter hvert brennes det bøker, teatrene blir sensurerte, inflasjonen er stor, Hitler, Wallenberg og Gøring blir introdusert. Den teknologiske utviklinga har skutt fart etter 1. Verdenskrig, og vi aner at 2. Verdenskrig blir mer mekanisk enn den forrige. Boka ender i det Hitler, den idioten, invaderer Polen.
Savner mer nerve i det mellommenneskelige forholdene, flere kvaler og dårlige valg i denne boka. Her er det historiske fakta, litt fra Sverige og mest fra Berlin, som driver historien fremover. Men den har jo spenning da. Det er jo mange homofile som har det litt vanskelig i dag, og det var nok ikke så lett på 30-tallet heller. I nedgangstider er det nok stort stress å være steinrik også, så både fattige og rike hadde sine problemer. Den eneste gruppa som liker sånne tider, er jo de som spiller på misnøye. Det har historien vist oss – det er det denne boka handler om.
Merker at lesegleden av disse bøkene synker proporsjonalt med utgivelsen, og vet ikke når eller om det kommer flere, men er ganske sikker på at jeg kommer til å lese de også. Det er nok vanskelig å skrive en lystig historisk roman om mellomkrigsårene, men det er absolutt interessant å lese. Tror nok jeg ikke har klart å omstille meg etter bakoversveisen og forventningene jeg fikk av den første boka, Brobyggerne.

«Innsirkling 3», Carl Frode Tiller

Innsnirkling3
Rart å kjenne seg tom når ein eigentleg er stappfull av inntrykk – men sånn er det no.
Tiller leverer i bøtter og spann også i denne siste boka i trilogien. Den tek vidare dei gode samtidsskildringane og utvidar person og konfliktnivået frå dei førre bøkene – både i dybde og perspektiv. I denne boka får vi også endeleg møte denne mystiske Daniel, som altså vert beskriven av folk han kjente tidligare i livet gjennom brev.
Boka er stappfull av gode dialogar, så gode, ofte stikkande og uforutseielig, at dei lesast med ein klump i halsen. Han skildrar vanskelege relasjonar svært kjenslenært og sårt, med detaljerte kropps og mimikkskildringar oppå dei dialogane som ofte er vendepunkta i handlinga. Tiller er kritisk til dei radikale politisk korrekte besserwissvassmiljøa i studentbyen Trondheim, men på ein veldig ironisk måte, så det er litt vanskeleg å tyda kva han eigentleg meiner om dei – men han framstiller dei som svært patetiske. Det han er best på er det mellommenneskelege planet, særleg dette med endring. Korleis me endrar oss etter kvart som tida går. Kva dei som ein kjente tidlegare i livet trur om ein. Tida har ikkje stått stille for nokon, og det kjøm godt opp i dagen når ein treffast.
Eg har sjølv, som Tiller, flytta frå ei bygd inn til Trondheim, har sjølv endra meg – det har barndomsvenane mine også. Kor godt kjenner vi kvarandre eigentleg no? Mykje å tenkje på.
Veldig bra trilogi dette her. Tiller altso. Ta han fram, dette verket blir ståande som noko støtt – lenge.

«Snø som vil falle over snø som har falt», Levi Henriksen

Snø

En Volvo Amazon. Ei lita bygd og bygdesladder, konflikter, en lensmann, hans betjent og et gamlehjem. En død bror. Ei plate med Ramones, håp, tilbakeblikk og et dårlig rykte, kulde og snø. Det er kulissene. Historiefortelleren er en som kan å fortelle. Forteller med støv, lukter, lyder, metaforer og tilbakeblikk på en fantastisk levende, ujåla og detaljrik måte. Kjempebok, som gjør enn både trist og glad.

«Armageddon halleluja», Dag Hoel

Armaggeddon
Er veldig glad for at jeg kjenner flere dypt religiøse, hvor jeg vet at noen også er svært aktiv i sine miljøer, og de er gode folk – slik at jeg ikke faller i fella for å generalisere, men minner meg på at de miljøene, både fjærn og nær, som forfatteren har møtt, er små smale ytterst ute mot avgrunnen. Kristensionister og akopalyptilere.
At folk har behov for å tro på noe, er det ingen tvil om, og vi skal være glade at vi ikke har så mange fanatikere, uansett hvilke gud, religion eller apostel de tror på her i landet. Vi har en flott folkekirke, og mange religiøse miljøer som gjør et fint og viktig arbeid for mange svake som trenger tilhold. Hurra for det.
I denne boka derimot, er det mye skremmende lesing om hva folk får seg til å både akseptere, tro, forfekte og samle inn penger til. Forfatteren drar på tur til Israel sammen med folk som har et fanatisk forhold til både bibelen, Israel og endetiden. Han kommer under huden på dem, og formidler deres tanker, ord og gjerninger på en respektfull måte med fulle navn og kildehenvisninger som dokumentarforfattere kan. Samt at han tar ganske grundig for seg noen ekstreme hendelser og miljøer i USA.
Hvis dere lurer på hvorfor det er krig i verden, bør dere lese denne boka om fanatiske miljøer. Han tar for seg noen kristne, men tipper det er mye av de samme underliggende propagandaen og virkemidlene som råder i andre ytterligående sider i andre religioner.
Tror ikke det blir fred i verden i år heller – for å si det sånn.

«Harpesang», Levi Henriksen

Harpesang
En varm, rørende, morsom historie om en musikkprodusent som i bakfylla, i ei kirke, hører et band som rører noe i ham som ingen før har fått til. Han setter firmaet på vent, for å søke i seg selv etter ny livsglede, og for å få dette bandet, bestående av tre sterkt troende 80 åringer til å få musikken sin ut til folket.
Ei bok om søken etter meningen med livet, og om å være tilstede i sitt eget liv. Forklaringer på hva musikk egentlig kan være; en blanding av kunstneriske uttrykk i vakker harmoni med følelser og omgivelser, og om at det tilsynelatende perfekte i svært mange sammemhenger, både lyd og visuelt, ikke nødvendigvis er verken det mest spennede eller det vakreste. Noe som er perfekt i det enes øye, kan godt være fælt i noen andres øre.
Når det er Levi som skriver, får man også masse humor, kunnskap, gode person og omgivelses skildringer i og rundt Ebel Ezer og en gammel bil. Opel Kaptein denne gangen + masse bibel og musikkpreferanser, pinsevenner og andre venner, intriger, opplevd og uoppnådd kjærlighet. Du å du – det er tårevått.