«Personar du kanskje kjennar», Synnøve Macody Lund. 


«Personar du kanskje kjennar», Synnøve Macody Lund. 

Ja, ho ja. Ho som var med i Hodejegerne. Ho høge flotte. Ho som ville bli Bonddame og greier. Ho. 

Synnøve skriv altså denne boka til og om far sin. 

Jedda; relasjonsromanar finnes det massevis av. Tilbakeblikk til oppvekst og eigen navle, både på godt og vondt; jedda, det har me lese masse om før. Men måten; måten ho skriv på er kjempebra. 

Ho vekslar i hovedsak mellom to verdner, men i fleire tidsbilder. Tilbakeblikk til eigen oppvekst med far, og nåtid i samvær med den sterke faren som no er sjuk og svak, er den eine verda.

Så følger ho nokre unge folk, og eg røper ikkje for mykje når eg fortel at nokre av disse krysser livslinjene til kvarandre. Hetrofile og homofile. Ho skriv altså svært sjølvbiografisk i romanform, og det som er så tøft, er at ho går ut av historia og kommenterar hendingar rett til lesaren som ei forteljarstemme i boka. Flott virkemiddel. Overgangen mellom disse verdnene var også elegante. 

Noko anna som eg likte. Eller likte å likte. Asså når folk gikk på do; då både tissa dei, dreit og tørka seg bak. Ikkje det at det er så mykje å like, eller at det er ein sensasjon akkurat; men det er svært sjeldan det blir skrive ned i bøkene. Ikkje bli skremd at eg skriv akkurat det, det var ei setning eller to, så det var ikkje påtrengande. Det er berre det at eg synes ho har ei ny stemme ho Synnøve. Tenk ei Bonddame som skriv om å tørke seg bak.

I boka drøfter ho det maskuline og feminine. Styrkeforhold i nære relasjonar. Er dei konstante? Ho refererer mykje til Virginia Woolfs Orlando og Dantes Beatrice. Synnøve er skulert innen film og skodespel, og ho legg inn fleire kjente scener fra den verdnen som hjelp til lesaren som skal lage sine eigne bilde når han les. 

Denne boka vil eg absolutt anbefale. Fikk lyst å lese både Dante, Tolstoj og Virginia Woolf også etter dette. Noko anna som var artig for meg, er at ho faktisk nemner den neste boka eg har på leselista mi: Svar på brev fra Helga.  

Synes boka var imponerande – rett og slett heilt super.

«Enhjørningen», André Bjerke

«Enhjørningen», André BjerkeJeg har ei liste på mobilene min, hvor jeg skriver inn boktips etterhvert som de dukker opp. Tipsa kan komme fra venner, FB-grupper, jeg ser noen leser ei bok på en benk i byen osv. Hvor, når og hvorfor denne sto på lista mi; ja, nei det vet jeg ikke.

Hva den handla om?

Joda: parapsykologi. Fire menn, et brigdelag, spiller brigde, men så setter de seg foran peisen og forteller selvopplevde historier. Historier som har noe uforklarlig over seg, hvor den ene som er psykiater forsøker å forklare det uforklarlige.

Synes boka var spennende, han forteller svært godt, men fikk ikke den krypende følelsen jeg hadde håpa på. 

Den første sten, Carsten Jensen

«Den første sten, Carsten Jensen.Da jeg var i Libanon, i Norbatt, ble vi kalt «fotobatt». Vi hadde masse penger til rådighet, lite å bruke de på – og spenninga vi søkte måtte forsterkes og dokumenteres. Av og til ble fotopraten brukt for å overleve også. Ikke det at det var så store farer som truet oss, snarere det motsatte, men for noen soldater kan den største trusselen være stillheten, kjedsomheten, rutinene, mangel på rutiner, ytre påkjenninger – og ens egnet indre. Krig er krig.

Carsten Jensen kan mye om mye – også mye om krig og fred og sånt. Han er en aktiv samfunnsdebattant om krig. Hva skjer med land, folk og personer i en krig? Hvem er fienden? Hvem er venner? Er de alltid like lette å skille?

Boka følger ei dansk tropp som tar fotograferinga litt lenger enn hva vi gjorde. Her det det hjelmkamera og internett. Her er droner og kanoner. Troppa kriger, forfølger, holder ro og orden. Og det er ikke så enkelt holde orden på brikkene i det spillet de spiller, og de skjenner jo at de også er brikker. Brikker kan falle. De av dere som har spilt domino vet det.

Viktig bok om Afghanistankrigen, som i det dette skrives debatteres både her og der. Den ene rapporten etter den andre dokumenterer at målsettingene ikke er nådd. Ikke rart, når ingen vet hva målet er.

Likte den godt, men synes han kunne skrella den ned et par hundre sider. Særlig de første sidene om krigstrusler og krigshandlinger, følte jeg at jeg hadde lest før, men det hører jo med i det store bildet da.