Brød med eple og rosmarin


I går kveld rørte jeg sammen ei bløt deig av havregryn, solsikkekjerner og hvetemel. Litt salt og litt gjær. Så tilsatte jeg fire epler i små terninger, og en neve med frisk finhakka rosmarin. Jeg la en liten del av deigen på benken, før jeg satte bollen i kjøleskapet over natta.

Den på benken tilpassa jeg med litt mer mel og gjær. Så la jeg den i jerngryta med lokk, og satte ovnen på 220 grader. Etter 45 min tok jeg av lokket og tømte litt olivenolje på – så steikte det ca 30 min til.

I og med at jerngryta har stor masse, rekker deigen å heve seg før det blir for varmt. Når varmen kommer er den sterk pga massen i gryta – det gir ei utrolig god skorpe. Så da gikk det brødet ned til kveldsmat.

I dag tidlig tok jeg deigen fra kjøleskapet og lot den hvile på benken til ovnen ble varm, før jeg delte den opp til både brytebrød og grytebrød. Steika de i 35 min, og 55 min.
Knallgodt med smør og hvitost på – eller feks til suppe.

Tror jeg hadde i litt for mye rosmarin denne gangen. 

Greske kjøttboller


Nå om høsten er det heldigvis lett å få tak i lammekjøttdeig, og da snakker vi gresk mat.

Til 400g kjøttdeig, hakk 4 fed hviløk, og to-tre sjalott. Dyng på masse oregano og basillikum, gjerne en spiseskje. Kanskje litt sisskummen eller chilli også. Pepper, salt, et egg og ev litt potetmel. Bland dette godt med litt melk i, la det hvile litt. Form boller, steik de litt i smør og olje. Tøm så ei boks med gode hermetiserte tomater over, kvern litt pepper på. Oppkok, så la det trekke i et kvarter eller mer om du har tid.

Tsatsiki til selvfølgelig. Gjerne ovnsbakte kvarte mandelpoteter også. 

«Slik skal vi velge våre ofre», Bjørn Vatne


«Slik skal vi velge våre ofre», Bjørn VatneJeg ble først nyskjerrig på denne boka fordi handlinga og miljøbeskrivelsene er lagt til Ålesund, og når den så vant Bokbloggerprisen økte interessen. Tittelen gjorde at jeg trodde det var en krim, noe det ikke er, men jeg fikk en thrillerfølelse når jeg las, for den bygde opp under noen konflikter og dilemmaer nesten hele veien. 

Det boka er bra på er språket, stemma; en enslig småbarnsfars blikk på den konsensusprega samtida vår, hvor den store lykken virker å være søken etter å være slim, fit og på hils med alle. Har ikke lest så mange bøker om enslige fedre, så det var ei ny og viktig litterær stemme. Far her strever mye med mye, og tråden er far datterforholdet, og det er ikke helt enkelt når enn samtidig må gjøre sitt beste også på jobb og i storfamilielivet.

Synes boka bygde seg godt opp, med mange flotte anekdoter om samtida, men synes han skulle ha avslutta noen konflikter og spenninger på en langt bedre måte. Der var noen oppbygginger som ikke fikk tak over seg. 

Håper forfatteren lykkes bedre neste gang, for dette var nesten veldig bra. Språkføringa, blikket, og temaene var gode, men fullføringa kunne han gjerne ha fullført.