«De søvnløse», Kim Leine.


Prester, leger og lensmenn; det er fine litterære skikkelser, særlig hvis du har en forfatter som har sans og evner til å brodere ut de små store tingene som er viktige i alles liv, og som ofte er selve bindevevet i små samfunn, i et samfunn hvor alle, absolutt alle, kjenner disse tre autoritetene – som nødvendigvis ikke er så autoritære.

Den røde tråden i boka er forfatterens måte å skrive sømløst de forskjellige perspektivene. Han binder alt sammen ved å inkludere en scene i et annen, hvor sykehuset er hovedbasen i fortellinga.  

Samtidig, som et bakteppe, nevnes det at det er krig i Europa. Året er 2025, og det store samspillet i Europa kollapser, en tysk statsborger ligger med brukne bein på sykehuset – og røykelova på Grønland blir opphevet. 

Lettlest, fornøyelig bok hvor Leine bruker mer humor enn bestialitet, som han også kan være god på.

«Heimlandet. Barndom», Edvard Hoem.

«Heimlandet. Barndom», Edvard Hoem.Det er så bra altså. Edvard leverer kvar einaste gong. Han har ei forteljarstemme, og ei språkføring, som er i ei klasse for seg. Det er ei fryd å lese kor Edvard skriv om seg sjølv, om kor han trakka sine barneskor. Kor han gjer det med distanse – i tredjeperson. Flott grep, for da kan han omtale seg sjøl i fleire fargar i forskjellige roller. Han skriv om sin barndom, sitt opphav, om sitt folk der ute på romsdalskysten. Det var et strev der ute på Hoem. Edvard var odelsgut, men ville ikke ha odel, for:

«Han ville bli ein verkeleg person, som kjende lyden av si eiga stemme». 

Det har han klart fantastisk godt. Han er og vil bli ein av våre store. Han vil bli lest og hugsa av mange – lenge.

«Menn som ingen treng», Frode Grytten 

Les denne boka, om du likar nynorsk eller ikkje, for målform
bør egentlig aldri bety noko som helst når de velger bøker. Det skrivs dårlig og godt i begge målformene. Grytten skriv så tett opp til bokmål, at hadde han lat være å bruke ordet ikkje, ville mange hatt problem med å skille. 

Boka, i ti noveller, tar for seg menn. Menn som gjer rare og desperate handlingar. Menn som får det til, menn som ikkje får til stort, i hvert fall ikkje noko dei får applaus for. Menn som er såra, og menn som sårer.

Eg las novellene litt no og då, inn i mellom kapitler i ei anna bok – for det funka best for meg. «Finnmark» og «SK4609» var dei absolutte høgdepunkta – synes eg. Likte måten han rulla ut, broderte på detaljer, og måten han la inn nye veier på. Å lese Grytten, er rett og slett ein nytelse. Er du mann eller kvinne, om du føler du trengs eller ikkje, liker du nynorsk eller ikkje – les Grytten.

«Et godt liv», Jens M Johansson


«Et godt liv», Jens M Johansson

En liten familie på tre. Mor, far og sønn. Ikke alt i ekteskapet er like lystig som knullinga som beskrives på bokas første side. 

Mor mister sine foreldre, og det er jo trist. I arven følger det med ei kasse med brev, notater og dagbøker. Far begynner å lese, og nøster opp livet til sin kones familie, men mest om svigermor. Litt bra en stund, men så kjente jeg at interessen for disse livene falt, og da ble den rett og slett kjedelig. Den hadde vært hakket mer spennende om han hadde sitert hva som sto i disse skriftene, enn som han gjorde; å skrive deres historie. På den måten han gjorde det ble det to historier flettet i hverandre med samme stemme/språkføring – og med det gikk han glipp av et virkemiddel som kunne både gjort «Et godt liv» livligere og notatene mer troverdige.