Les denne boka, om du likar nynorsk eller ikkje, for målform
bør egentlig aldri bety noko som helst når de velger bøker. Det skrivs dårlig og godt i begge målformene. Grytten skriv så tett opp til bokmål, at hadde han lat være å bruke ordet ikkje, ville mange hatt problem med å skille.
Boka, i ti noveller, tar for seg menn. Menn som gjer rare og desperate handlingar. Menn som får det til, menn som ikkje får til stort, i hvert fall ikkje noko dei får applaus for. Menn som er såra, og menn som sårer.
Eg las novellene litt no og då, inn i mellom kapitler i ei anna bok – for det funka best for meg. «Finnmark» og «SK4609» var dei absolutte høgdepunkta – synes eg. Likte måten han rulla ut, broderte på detaljer, og måten han la inn nye veier på. Å lese Grytten, er rett og slett ein nytelse. Er du mann eller kvinne, om du føler du trengs eller ikkje, liker du nynorsk eller ikkje – les Grytten.