Du er så lys, Tore Renberg

Du er så lys, Tore RenbergDet er Jørgen som fortel, på nynorsk. Renberg har skifta språk, og Renberg på nynorsk, når kulissene er på Vestlandet;

Ja, that make sense, for å seie det sånn – på nynorsk.

Tilbake til Jørgen, og familia, og naboen, kollegaene, fotballpreik og Steinar. Ja, han Steinar ja, han er litt av en skrue. En som gjer utruleg mykje av seg; han er litt over alt i heile boka. Steinar er en sånn magnet han, en som folk legg merke til. Særlig naboane legg merke til han, men ingen har full oversikt over sine naboar – sånn er det. Det er også sånn at når vi ser noko vi blir opptatt av, vil vi vite meir og meir, og når vi ikkje kan sjå alt, berre fragmenter, ja da skaper vi båre egne bilde for å få ei forklaring. Kjenner du naboane dine?

Kjempefengande bok, ein thriller, med ei skummel stemning som kryp og brer om seg frå perm til perm.

Les sjøl – dette er god vare. 

Arv og miljø, Vigdis Hjorth

Arv og miljø, Vigdis Hjorth. Bergljot forteller, skisserer og maler sakte og forsiktig ut sin historie, skisserer og maler ut sin historie, sømløst i nåtid, ved tilbakeblikk og om drømmer, i et fantastisk flott språk, med mange setninger og kapitler som leseren bare må lese om igjen, smake på og tygge på. Fortellinga bygger opp til, frem til, tilbakeblikk til, noe fælt og unevnelig, som hvis det blir nevnt vil skape scener. Hun er forresten skribent, Bergljot, og skriver anmeldelser fra teaterscenene rundt om kring, og rundt om kring i boka fletter hun, Vigdis, forfatteren, inn både Jung og Freud – og stemninga i den danske filmen Festen er nevnt, og henger som et teppe bak denne boka. Jeg tror den filmen har inspirert forfatteren til å skrive denne boka om det vanskelige og unevnelige, om en far som falt og døde, en far som tok med seg mange i fallet – lenge før han døde.

To søstre, Åsne Seierstad

To søstre, Åsne SeierstadBoka burde heller hete En fantastisk far.

For ei bok, for et møysommelig bakgrunnsarbeid, for en forfatter Åsne er – og for en flott far Sadiq er.

Åsne tar grundig for seg radikaliseringsprosessen til noen jenter i Oslo. Følger de elektroniske sporene deres, samt finleser brev, skolearbeide osv, i sin søken for å fortelle om jentenes vei til sin tjeneste i Syria. Hun følger også søsken, mor og far, mest far, for han dro etter jentene for å prøve å få de ut av den religionståka de befant seg i, med et mål om å få de med seg hjem til Norge. 

Boka er vel både sakprosa, thriller og mere til. Fantastisk å lese den akkurat nå. Den er temmelig fersk, så det var som å lese omtrent i samtid med det nyhetsbildet vi får inn i stuene vår, fra det helvetet som det rapporteres fra.

Jeg er glad for at jeg ikke tror på et utenomjordslig helvete, i en annen dimensjon. Helvete er noe vi skaper, ev lever oss inn i, her og nå. 

Mitt inntrykk er at de er de som er redde for et liv etter døden som lar seg skremme til roller ingen bør spille.

Ekte amerikanske jeans, Jan Guillou

Ekte amerikanske jeans, Jan Guillou.Dette er den sjette boka i Jan Guillous hundreårsprosjekt. Den første, Brobyggere, var aller best og tok pusten av meg flere ganger, så jeg bestemte meg der og da for å lese hele serien. Har ikke angra ett sekund, selv om bøkene er noe ujevne. Nr tre, Mellom rødt og svart, var kjedeligst. Så til denne siste:

Vi følger Eric, og fortellerstemmen var i perioder litt krevende og spennende, og man er lenge usikker på hvem han forteller til, for dette ordet»du» dukker opp av og til, og den allvitende fortellerstemmen er der ikke. Undringa og spenninga om hvem Eric, jeg-stemma, fortalte historia til ga boka en egen dimensjon. Det var et veldig flott grep i ei så tykk bok som skal romme så mye. For når ei bok skal skildre ei tid, er ikke alt like spennende, selv om det må være der for å få helheten. Det er da det gjelder å kunne å skrive – noe Guillou kan. 
I de første bøkene hadde han større læret, dypere tablå og flere dramatiske hendelser enn i denne som går tettere på personene og har flere detaljer i kulissene.

Håper Jan Guillou blir hundre år, minst, sånn at han rekker å skrive om et tidsbilde jeg også har opplevd.

Kjempebra bok.

1947. Da vår verden ble til, Elisabeth Åsbrink

1947. Da vår verden ble til, Elisabeth Åsbrink
Fantastisk velskreven lita lærerik bok om det viktige året 1947. 

Rett etter krigen, men før freden har fått nye kart og spilleregler. 

Boka er oppdelt i kapitler etter måneder, og avsnittene er navn på byer, og handler om viktige historiske hendelser som skjedde i de byene. Mange dere kjenner er med:

Per Engdahl i Sverige

George Orwell på Jura

Nürnbergprosessen er med.

Nelly Sachs i USA er med.

Christian Dior er også med, så boka favner bredt, men alt er viktig. Ca 230 sider med viktig kunnskap, og ca 20 sider med kildehenvisninger.

Land ingen har sett, Edvard Hoem.

Land ingen har sett, Edvard Hoem.

Sjølv om Hoem i perioder hastar i veg med å skrive ein roman om sitt eige opphav, skriv han bedre enn dei aller fleste.

Dette er altså den tredje boka i familiekrøniken til Hoemfolket. Dei er alle svært velskrevne, etter eit møysommelig arbeid for å fordype seg i røtene sine, kvar og korleis dei måtte ha levd og utført sitt ve og virke på dei forskjellige stadene til dei forskjellige tidsepokene. Altså ein historisk roman med ekte folk på forskjellige miljø og steder; i og ved Molde, på Budhavet, på Bjørnsund, i USA og Canada, men då altså skjønnlitterært med oppdikta situasjoner og samtaler.

Mykje har skjedd, med heile slekta, så i denne tredjeboka skal mange tråder samlast, liv skal oppsummerast og somme avsluttast. Vil ikkje hevde at boka i perioder bar preg av oppramsing og lettvintheter for å få med alt, men følte at litt av Hoems fortellermagi ikkje kom like godt fram heile vegen heim. Synes Hoem er best når han skildrar det nære, gjerne med flotte dialoger, framfor når han har den allvitende forteljarstemma, som var mykje brukt i siste delen av boka.

Men bevares, uansett ei god bok.