Astragalen, Albertine Sarrasin

Astragalen, Albertine Sarrasin
Jeg var betatt og en stor fan av Patti Smith allerede før hun håndhilste på meg mens hun sang People have the power i Vår Frues kirke i fjor sommer. Jeg satt i rullestol, hun synes sikkert synd på meg, kanskje hun trodde jeg hadde brukket en fot? – hva vet jeg.
Jeg har selvfølgelig lest bøkene til Patti, og når hun skriver forordet til ei bok, og i det skriver at hun undres på om hun hadde blitt den samme uten å ha lest denne boka; ja da må jeg bare lese denne også.
Den er delvis selvbiografisk, skrevet av en småkriminell prostituert ung dame i Paris. Handlinga er at hun rømmer fra fengselet, brekker foten i fallet, kryper til en vei og får hjelp fra en annen kriminell. Disse to har mye til felles, lever side om side, men også med en stor distanse. Les rolig, for boka er full av disse gode setningene som i hvert fall jeg er ute etter når jeg leser. Teksten er krydret med; ja kanskje metaforer, men på en sånn måte at de ikke blir graut eller avsporelser. Hun har så gode beskrivelser på situasjoner og tanker at det er en fryd å lese.

Jeg må nevne at det tok litt tid før jeg kom inn i dette, så for meg var boka litt treg i starten, men når den så satt, så satt den godt.

Nei og atter nei. Nina Lykke


Nei og atter nei, Nina LykkeFørst følger vi Ingrid sitt perspektiv. Ingrid en lærer som virker generelt lei, og er lei de som prøver å være perfekte. Det må da holde å ha noen rutiner for det mest basale her i livet:

vaske huset, check

gå på jobb, check 

ligge med mannen, check 

osv- og er i tidsklemma med å følge opp egne og anders barn.
Og vi følger Hanne, som føler seg uttafor familielivet alle andre har. Hanne har stor frihet, men føler seg låst i sinn egen tilværelse – og irriterer seg over de og det som ikke er perfekt.
Så Jan, Ingrid sin mann. Jan er byråkrat, som jobber i samme seksjon som Hanne i departementet. Sjef, faktisk, og historien tar en vending og bygger seg opp i det Hanne suger erotisk på Jan sine fingre på en pub, og da er det noe som bygger seg opp i Jan, for å si det sånn, og herfra blir boka bedre og bedre, og leseren også blir sugd. Sugd inn i et drama som må komme. Et drama om selvrealisering, og om utroskap mot seg selv og andre. En setting som man egentlig skulle tro var utprøvd nok både litterært, i vennekretsen og på film – men der tok jeg feil.

I dette dramaet endrer også den allvitende fortellerstemma seg til å fortelle noen av de hendelsene med litt anna vinkling, og det er akkurat denne perspektivendringa som gjør boka god. Veldig god.

Noe skal skje, Therese Aasvik


Noe skal skje, Therese AasvikJeg er helt satt ut! For ei bok! For ei formuleringsevne, og for en komposisjon.
Når jeg har lest ferdig ei bok, gir jeg meg selv 10-15 minutter til å skrive ned hva jeg mener om den, mens jeg fortsatt er i stemninga den ga meg, og før den slipper taket i kroppen. Finne essensen, nerven, før jeg ofte ufrivillig begynner å sammenlikne den med andre bøker, filmer osv.

Med denne blir det vanskelig. Den har alt. Mest av alt har den formuleringer, som gjør at du finner bilder i hodet, så klare at du lurer på hvorfor ingen har tegna de før.

Den har så mange gode setninger, at du vil antagelig lese store deler av boka, stykkvis og delt, flere ganger. Den har en nerve og en spenning som bare øker og øker. 

Stemma i boka er Fred. En introvert fyr. En som sitter ensomt og oversetter en bruksanvisning på en elektrisk seng og en ditto rullestol. Når han tar seg fri, drar han på fisketur. Fisker gjør han også, men han er klar for at det skal skje noe mer i livet hans, men det virker som han må ha en bruksanvisning for selve livet, for han holder litt igjen, får ikke fart, tør ikke helt – men så skjer det saker og ting; og da; som i mange bøker; får vi presentert tilbakeblikk i Fred sitt liv, vekselsvis med det livet Fred fører nå; og som dere forstår henger alt sammen sammen – og livet går videre.

Vel, nå har mitt liv gått 14 minutt videre mens jeg skreiv dette, så nå holder det.

Les boka. Beste boka jeg har lest på utrolig lenge. Jeg er himmelfallen.

Arbeidsnever, Jan Kristoffer Dale


Arbeidsnever, Jan Kristoffer Dale.Mitt første møte med noveller var veldig sterkt. Vi hadde en lærer, Norvald Skaar, som las Roald Dahl sine på en sånn innlevende måte at vi satt som fjetret mens håra på ryggen reiste seg – og det når vi var så unge at de fleste av oss bare hadde hår på hodet.

Vel, nok om det; nå til denne samlinga; ei samling som har fått priser og blitt bejublet, så jeg var klar for å bli underholdt – særlig fordi det er «arbeiderlitteratur». Jeg ble nok ikke helt satt ut av noen av disse frittstående novellene, på den måten at noen av de var sterke hver for seg, men synes forfatteren klarte å få frem ei stemning, og at han på sin måte her gir ei stemme til de som ikke har lyktes så godt med alt mulig. Ble rett og slett litt trist og med meg av et par stykker her – og da har han jo truffet med noe. Språklig sett likte jeg de veldig godt. Ikke så utmalende at det blir graut å lese, men heller ikke så rett på at du ikke får tid til å føle litt på stemninga før handlinga hopper videre. Han skriver lett, enkelt og dialogene er skrevet i dialekt, noe som skaper variasjon i språk, dialogene mer personlig, og sist men ikke minst; kobler historiene til Froland.

Forøvrig mener jeg Karthago bør ødelegges


Forøvrig mener jeg Karthago bør ødelegges.Som tidligere elektrofagarbeider med prolaps, var det veldig lett for meg å leve meg inn i denne boka. Denne boka om en elektriker, Krister, på omskolering pga prolaps, med smerter. Smerter har jeg også massevis av, og det smerter litt å lese boka også. Den smerter fordi av og til tenkte jeg at stemma i boka i gitte situasjoner uten filter kunne vært meg selv. Det er bare ei stemme i denne boka. Ei stemme som passer utrolig godt til en slagen mann, med smerter, dårlig tid, og stor tro på seg selv. Boka følger Krister i alt han gjør, formidler tankene hans, bortforklaringene og raseriet hans. Ei tildels artig bok, med et sjarmerende rett på sak språk, uten fiksfakserier, som står veldig godt til hovedpersonenes lynne og språkføring. Kosa meg lenge med boka, men plutselig håpte jeg den var slutt, så da tok jeg en pause, og kosa meg videre. Grunnen til at jeg ble lei var nok at han måtte innom så mye, nesten alle livets faser og med en sånn karikert karakter ble det for meg for mye av det gode, så en innstramming hadde gjort seg.

Nå gleder jeg meg til å lese noveller, også om håndverkere. Arbeidsnever av Jan Kristoffer Dale skal være bra.