Brevet til Rosalin, Øystein Orten


Brevet til Rosalin, Øystein Orten.Somme bøker har skildringar så gode at det å åpne boka, lese side for side, er som åpne døra i heimen, og bli med nokon inn i livet deira, dag for dag.

Denne boka, om Johannes, som sit og skriv på eit brev er sånn. 

Den er til dels lavmælt skrive, men og veldig intens og nær. Eg las, men følte eg sat ved kjøkenbordet til Johannes, såg ut glaset saman med han når han såg opp i fjella etter vêrteikn. Eg følte han fortalde historia i brevet rett til meg. Av og til henta han fram andre brev han hadde fått også, og las til meg – og til katten. Katten Pjusk er ein klok katt, som nok har opplevd meir enn folk flest. Av og til kom Marianne innom, Asle også.

Eg røpar ikkje for mykje når eg fortel atJohannes skriv brev til Rosalin. Kva han skriv, korfor, og kven Rosalin er; ja det må de lesa boka for å få vite noko om.

Orten skriv på nynorsk, på ein sånn måte at det er ei fryd å lese. Enkelt. Ujåla. Tett på sunnmørsk tale. Boka er på knappe 100 sider, dessverre tenkjer eg, no når eg lukker døra og står på baktrappa. Trur eg skal gå rundt nova og banke på ein gong til. Dette var ei flott bok, som kan nytast fleire gongar.

Avgrunnsblikk, Jørgen Brekke

Avgrunnsblikk, Jørgen Brekke.Hekser, dere! Hekser kan være så mangt, men mest av alt forbindes de med fantasi og undertrykking. Religionshistorien har kapitler med urett begått mot proaktive fremtidsretta kloke kvinner, dessverre. 

I denne boka er moderne hekser, vicca, bærende skikkelser. Og tro det eller ei; de finnes. Kanskje også i ditt nabolag, særlig hvis du som meg bor i Trondheim.

I de fleste krimbøker drepes det. Drap beskrives, noen beskriver drap med mer blod enn andre, og jeg er glad for at Brekke her klarer å besinne seg litt, og ikke utmaler disse blodscenene mer enn hva han gjør i denne boka. Blod hører med, men det bør ha en mening og faktor i boka/etterforskninga, og det er akkurat passe balansert i denne boka.

Krim er ikke det jeg leser mest av, men jeg synes alltid det er spennende å lese bøker fra egen by, og siden Brekke er svært god til skrive, har gode formuleringer, noen gullkorn, veldig gode og spennende karakterer, karakterer som også er troverdige, har jeg lest alle bøkene hans med stor glede. I Brekkes univers er det ikke bare hovedpersonen, politimannen Odd Singsaker, som er bærende og troverdig. Han har klart, litt møysommelig, klart å bygge flere bipersoner som støtter og står godt til denne fyren Odd Singsaker, når han trenger støtte – både på det menneskelige plan og som etterforsker.

Komposisjonen av boka er i små kapitler, som tidligere; at han veksler og hopper i tidslinja, denne gangen mellom 2009 og 2016, med stadig utmaling og nye detaljer i det puslespillet en krimetterforskning skal være. Kapitlene er heldigvis navngitt med måned, årstall og med hvilke person han følges mest. Kjempegreit, så det ikke ble for rotete. Med små kapitler, er det alltid lett å ta et kapittel ekstra før neste gjøremål, så det gir god driv og veldig spennende lesning. Kosa meg veldig med boka, som jeg virkelig anbefaler, selv om…

……Før i tida, når jeg las mer krim med større interesse enn nå, eller når jeg leser bøker med mange karakterer, steder og tider, brukte/bruker jeg ofte å gjøre som dere ser på TV etterforskere gjør på white boards. Nemlig å skrive ned navn, relasjon, tid, sted, nøkkelord/spor osv, for da ser man gjerne hvor hullene som skal fylles er, og av og til blir man da litt skuffa over enkelheter. Kall det alt for tilfeldige tilfeldigheter, eller viktige opplysninger som naturlig burde dukke opp tidligere i fortellinga. Jeg noterte ikke det i denne, men der var noe jeg ble obs på som jeg synes Brekke kunne gjort litt mer elegant, etter min kvalitetsbedømming. Hvor og hva, kan jeg ikke si uten å spoile, og de sto ikke i kø, de gjorde heldigvis ikke det. Les og leit sjøl. Det er så absolutt verdt det. Alt i alt, ei veldig god og spennende bok, og jeg gleder meg allerede til neste Singsakerbok. 

Den fjerde nattevakt, Johan Falkberget


Den fjerde nattevakt, Johan FalkbergetPrester. Hva hadde verdens litteraturhistorie og tv-serier sett ut uten? Prester er min yndlingskarakter. De kan være så mye, gli helt naturlig inn i alle samfunnslag, i alle årstider og i alle livets faser – det er vel de som er jobben deres også.

Denne boka, hvor kulissene er Røros på 1800-tallet, følger en prest og hans nærmeste gjennom livet fra å være ung prest, frem til sitt møte med Herren. Før han møtte Herren, møtte han naturligvis mange andre også, og som prest må man, eller i det minste bør man, passe på hvem man møter hvor, og hvor tett man da sitter. Boka tar for seg det udødelige temaet vanskelig kjærlighetsforhold, og trofasthet. Trofast til hvem?

Boka ble jo skrevet for utrolig lenge siden, i 1923, og er en stor klassiker, som står seg veldig godt, selv om jeg synes forfatteren tok seg litt for god tid til å male ut livet i bergstaden før den helt store dramaturgien virkelig tok av. Fordelen med det er jo at man blir så godt kjent med persongalleriet. Savner den gjengen der altså. Så neste gang jeg er på Røros, er jeg sikker på jeg kommer til å se etter om de er der – så levende var de.

Mister Pip, Lloyd Jones


Wow!Dette er stor fortellerkunst om fortellerkunst. 

Fortelleren er Matilda, ei jente i tenårene, som forteller om en liten landsby, Boganville i Stillehavet, som er ramma av borgerkrig. Krigen var virkelig nok den, fra -70 til ut på 2000 tallet, men det er ikke krigen som er viktig i denne boka. Det som er viktig er flukten fra den; eller friminuttene fra den, ved at en frivillig gjennåpner skolen og drar barna inn i Charles Dickens Store forventninger.

Regner med at dere lesere også har flytta inn i ei bok, blitt venner med karakterene og vært på en ferie i stedene boka beskriver. Det skjedde også med disse barna, mens forferdelige ting foregår rundt dem. Etter hvert kommer det forferdelige også til deres landsby, friminuttet er over, og virkeligheten kryper inn over alt. 

Ei utrolig bra bok som har det som bøker skal ha; gode beskrivelser, spenningskurver, humor, karakterer du blir glade i, og noen du ikke liker, dramatikk, håp og håpløshet. Boka er både varm og svært sår. Den vil sitte i veldig lenge – svært lenge.

Den er forresten også filmatisert. Grugleder meg.