En moderne familie, Helga Flatland


En moderne familie, Helga Flatland.

Helga er min absolutte favoritt samtidsforfatter. De ble hun etter trilogien om bygdas sorg etter at noen Afghanistanveteraner vendte hjem – andre ikke.

Dette er også en samtidsroman, hvor Helga elegant legger inn markører om både det ene og det andre som preger vår tid. Dramaet i boka er at eldre ektepar velger å gå fra hverandre i en alder av ca 70 år, men boka handler ikke så mye om ekteparet, eller årsak til bruddet. Tvert i mot så er det deres perspektiv som blir dårligst belyst. Helga bruker det samme perspektivgrepet som i trilogien; at hun skifter fortellerstemme. Det synes jeg er et genialt fortellertriks. Her forteller altså deres voksne barn om hvordan de opplever bruddet, og med det mister de deres trygge kjente og kjære institusjon ; barndomshjemmet. 

Ramma er borte.

Hva står de igjen med da? 

Hvem er de i forhold til sine foreldre, i forhold til sine barn og søsken?
Helga skriver fortsatt veldig bra, men vendepunktene kom litt for seint, var litt for slappe, og det ble litt for mye tyting. 

Så totalt sett vil jeg si at boka nok ikke sto til forventningene mine – som var skyhøye.

Fri vilje, Helga Hjort

Fri vilje, Helga Hjort

Stakkars folk. Dette er ugreit. Synes det er ugreit at Vigdis har brukt sin nærmeste familie som kulisser, uten at de har samtykka, i hele sitt forfatterskap. Hun har bla gjengitt personlige brev skrevet i sårbare situasjoner i romanene sine, og jeg synes ikke det å skrive en roman er måten å gå til hevnangrep mot henne på heller. Dette ble rett og slett kleint, men dette er ei viktig bok i debatten om virkelighetsromaner som må fortsette. Det blir spennende å se hva Vigdis svarer på dette karakterdrapet. Synes Terje Eidsvåg i Adressa sier noe bra om dette:

Mens «Arv og miljø» er en roman som peker utover seg selv, peker «Fri Vilje» nesten utelukkende innover, mot «Arv og miljø». Tross litterære svakheter er det en kraft og en rettferdig harme over Helga Hjorths bok som gjør inntrykk. Den bør leses som en advarsel til romanforfattere om at levende modeller kan slå tilbake, samt en påminnelse til oss andre om at familiekrangel kan få fram det verste i folk, både i roman og virkelighet.

Alt det lyse og alt det mørke, Brynjulf Jung Tjønn


Alt det lyse og alt det mørke, Brynjulf Jung TjønnFor meg ein heilt ny forfattar, men når nokon nemnte hans namn i same setning som Carl Frode Tiller, lasta eg ned boka.

Ei bok om kjærleik på tross av omsorgssvikt – som går i arv. Vi følger Vibeke i sitt liv med sin far og tante, så dottera Hildegunn sitt liv. Dramatisk, men jordnært og lavmælt.

At nokon ser likheit i Tiller si Skråninga? Tja, kanskje det, men ikkje heilt det nei, men allikevel ei bra bok.