Rigels øyne. Roy Jacobsen. 

Rigels øyne. Roy Jacobsen

Roy Jacobsen ble nominert til, og kom som første norske med på kortlista til Man Booker International Prize for den først boka i denne trilogien om Ingrid Barrøy, De usynlige. Det er en høythengende pris, og boka var utrolig bra. Bok nummer to, Hvitt hav, var også god. Så kom denne tredje og avsluttende boka, som så mange har gleda seg til. Den er også bra, men den bant ikke meg fast i stolen – for å si det sånn. Boka er ei reise, både geografisk og sosiologisk, for Ingrid klarer ikke å glemme sin store kjærlighet, faren til sitt 10 mnd gamle barn, og legger ut for å finne ham. På sin vei støter hun på utfordringer og spørsmål av mange slag. Denne reisen beskriver altså forskjellige miljø og personer rett etter krigen, like mye som hennes lengsel.  

Her hos de levende. Levi Henriksen. 

Her hos de levende. Levi Henriksen.

Levi er født i 1964, er musiker, forfatter og har vært journalist. Han har skrevet både noveller, essays og romaner. Jeg har ikke lest alt av han, men det jeg har lest er kjempebra. Synes han har noe helt eget ved seg. Han er fra Kongsvinger, og han har laget seg sitt eget litterære univers ved å legge fortellingene i ei fiktiv bygd, Skogli. Selv om stedet er lite og spredd, drar Levi ut et stort lærret, forteller og maler i dybden på både folk og miljø. 

Virkelighetslitteratur eller ikke? Tja, si det. For meg er dette ei svært god bok om å røske opp eget liv, og samtidig nøste opp andres liv og skjebner – her særlig farslekta sine utfordringer. Boka veksler mellom nåtid, om en musiker og forfatter ved navn Henriksen, som minner veldig om forfatteren, og mellom en historie tilbake i tid om Henriksens farfar, far og stefar. De levde et strevsomt liv, hvor noen av dem sleit med aggresjon, alkohol og jeg mener det må være depresjon også. Henriksen har tatt seg inn i huset faren bygde. Det står tomt og skal rives, men før det utmaler Henriksen ei svært spennende,  rørende og dramatisk historie. Ei fantastisk sår og velskrevet bok. 

Dette er den 39. boka jeg har lest i år, men jeg tror det er den som har gjort mest inntrykk. Løp og kjøp, og for dere som bor i Trondheim, følg med på Litteraturhuset program. Det går rykter om bokbad,  med påfølgende konsert. 

Gleder meg. 

Edvard Hoem. Liv andre har levd. 

Edvard Hoem. Liv andre har levd. 

Diktaren Edvard Hoem kallar denne historia for ei krønike, og seg sjølv som skrivar,  og med det er han meir låst til historiske fakta enn i ein skjønnlitterær roman. I ei lang passasje synes eg det var synd for boka, for det vart noko kjedeleg når han skildra dei harde mellomkrigsåra på prærien; men det hører nok med, for det var eit hardt liv der borte også.  Nære lyspunkt og håp var ikke det det mest av på den tida – men heldigvis kom krigen og boka tok seg opp igjen midtveis. Og trua på at Vår Herre hadde ei meining med det, hadde dei både der bort og her heime. 

Historia vekslar mellom livet til Eilert og hans etterkomarar på Albertaprerien, og Anton Edvard med sine på Molde og Fræna. Eg synes livet i heimlandet var skildra meir levande, med mindre statistikk og med flere kjensle,  framtidsvon og optimisme enn livet på prærien. Det kan nok være fordi eg er heimekjær, men og fordi at skrivaren sjølv hadde større register i eigen skalle å ta ta når han skulle dikte levde liv på historiske fakta om livet her, enn kvalitet han fikk ut av det møysommelige gravearbeidet i arkiver og personlige møter han hadde der borte. 

I denne boka skriv han si families historie fram til han sjølv er ti år gammal. Føler at eg kjenner Edvard si familie vel så godt som min eiga no, så han har gjort et godt arbeid. Edvard er jo ein av våre store, og leverer alltid på godt språk, så de av dykk som enn ikkje har lest bøkene har mykje å gle dokke til. 

Eg vil sakne å vente på neste bok av dette prosjektet, men håper at han også i framtida vil skrive om folket frå Fræna. 

Få meg på, for faen. Olaug Nilssen


Få meg på, for faen. Olaug Nilssen
Denne boka er filmatisert, og er nok også kjent for erotisk skildring som også passer til bokas tittel, men det er bare en liten del av boka. Få meg på, kan også være å komme på TV – for eksempel. 

Boka følget tre hovedpersoner i sine utfordringer og lyster til å realisere seg selv for å bli noe mer enn bipersoner i andres liv. I bunn og grunn tror jeg denne boka på en svært leken og noe vittig måte handler om kvinnekamp og likestilling, samtidig som den vil synliggjøre de langt nede på rangstigen i arbeidslivet. Renholdsarbeideren og produksjonsarbeideren.

Litt artig og underfundig bok.