Sang for sekstiåtte forædere. Gaute Heivoll.

Sang for sekstiåtte forædere. Gaute Heivoll.

Gaute skrev «Før jeg brenner ned» i 2010. Ei lavmælt fortalt bok om en pyroman, sann historie, som har blitt filmatisert også. Jeg likte boka så godt at jeg ikke har sett filmen.

I denne boka vil Gaute ta i det faktum at i samme bygd ble svært mange NS-medlemmer. Spennende tema for meg som synes ordskiftet i mi levetid om krigen har vært svært svart/kvitt.
Gaute skriver godt og lavmælt i denne boka også. Fortellerstemma er allvitende, men vi følger mest og blir best kjent med Andreas. En gutt med musikalske evner, som i kraft av disse går litt rundt i kirka, bedehuset og hos andre private i bygda, og dermed er den røde tråden i boka. Ei bok som det tok litt tid før den ble interessant nok, men som jeg synes skuffa litt med tanke på formålet, som altså var å se litt på hvorfor så mange i denne lille bygda havnet på feil side. Det var mange navn å holde rede på, men uten at jeg ble godt nok kjent med skikkelsene bak navnene deres eventuelle tvil eller motiver for å bli med i NS.

Dette ble for slakt og kjedelig, for mange naturskildringer der tvil og faenskap skulle fått større fokus.

Jeg lever et liv som ligner deres. Jan Grue.

Jeg lever et liv som ligner deres. Jan Grue

Jeg bruker rullestol, ergo er jeg en rullestolbruker, men jeg er ikke lenket til den, sånn som mange dårlige journalister har det med å skrive om oss. Rullestoler et fantastisk hjelpemiddel for oss som går så dårlig. At vi blir definert som mennesker fordi vi bruker en, synes vi er slitsomt. Det synes Jan her også, og siden han er professor og greier, så klarer han å skrive ei hel bok om dette, så jeg skal holde inne mine egne opplevelser.

Boka har fått svært god omtale, og jeg er sikkert litt inhabil i å vurdere den som litteratur, men jeg kjente godt igjen utfordringer, opplevelser og tanker.

God og viktig svært velskrevet bok.

Heim. Johan B. Mjønes

Heim. Johan B. Mjønes

Heim, Johan B. Mjønes.

Jeg har vist sagt det før, og jeg sier det igjen: Merk dere navnet, og les bøkene.

Forfatteren er opprinnelig fra Orkanger, men bor i Oslo. Hans forrige roman for voksne, (han skriver ungdomsbøker også), het Fortellinger og sju bål. En roman som bla tok for seg viktig indianerhistorie, derav tittelen.

Denne boka derimot er lagt til en gård i Orkanger, og på et sykehus. En eldre mann ligger på sitt siste og tankene flyter, med tilbakeblikk i livets strabaser, familieforhold, generasjonskonflikter, plikter, skuffelser og spenning. Sånn ytre sett skulle man tro temaet var oppbrukt, men måten forfatteren klarer å komponere dette på er imponerende. Han lar tidslinja flyte ut i hodet på denne slitne mannen, som lever litt i nuet, mens han sliter på det siste, mens tankene hans stadig hopper avgårde, dels av minner, dels av hukommelse. At minnene ikke blir formidlet steg for steg i tidslinja var en fin måte å holde spenninga i boka oppe på. Minnene ble fragmentert, og skapte hull i fortellinga, sånn kunne han skape stadige overraskelser etter hvert som boka skred frem.

Dette er ei kjempebra bok, glimrende språkføring og fortellerteknikk.