Jordmor på jorda. Huset under Blåhammaren. Edvard Hoem.

Jordmor på jorda. Huset under Blåhammaren. Edvard Hoem.

Når ein les Hoem, må ein av og til berre stoppe litt i lesinga, eit par hjerteslag er nok, så kan ein lese vidare eller lese passasjen ein gong til. Sånn er det med den saken.
Denne boka er frittstående, men passer godt inn for å beskrive tida forut for slektskrøniken han har levert dei seinaste åra.
I denne boka følger han tippoldemora si som vart jordmor. Sjølv om denne historia også er basert på folk som har levd, er det nok mest diktning basert på historiske fakta, så sånn sett er verket til Hoem viktige historiske romaner for oss alle. Skulle det bli filmatisert, vil «Mellom bakkar og berg ut med havet» være mitt førstevalg som intromusikk. Den songen syng slekta mi ved sammenkomster, så eg føler Edvard på ein måte skriv om slekta mi også – sjølv om dette er mest frå Romsdalen, så er det ikkje så langt frå Sunnmøre. Fjorder, fjell, hav, båter, fiskerbønder, prester, sjøllærde håndtverkere, futer, kvinnfolk smelt på tjukken, fattigdom og baksnakk, er det langs heile kysten vår; ja det er like langt til hovedstaden også – uansett om du seier æ, i eller ej.

Rød mann/sort mann. Kim Leine

Rød mann/sort mann. Kim Leine.

Kim Leine, denne norskdansken, Jehovas vitne-barn, sexuelt misbrukt, ble sykepleier og rusmisbruker; har ganske mange innganger til å kunne skrive historier – og han har skrevet noen veldig gode bøker. Fått Nordisk Råds litteraturpris har han også.
Han er utrolig god til å skildre det klamme, svette, skitne, loppete og ukoselige. Både på humoristiske måter, og på måter som gjør at du klør og vil ha på tøfler.
I denne boka er vi tilbake til Grønland på 1700-tallet, og skildrer et nybyggerliv fra flere perspektiver om livets alle faser og farser. Litt for omstendelig, spør du meg. Denne boka klarte ikke å fengsle meg på samme måte som Profetene i Evighetsfjorden, noe som førte tankene mine tilbake til den og jeg mista på en kontakten med dette prosjektet. Synd, egentlig, for jeg var engasjert ei lang stund – men så ble det plutselig for mye av det meste, på en måte.

Lærerinnens sang. Vigdis Hjort.

Lærerinnens sang. Vigdis Hjort.

Jeg har virkelig sans for Vigdis Hjort og bøkene hennes. Særlig etter å ha lest samtaleboka «Vigdis, del for del», og etter å ha vært på et par bokbad med henne, der hun går litt i dybden på hvordan hun jobber. Hun er svært kunnskapsrik.
Denne boka handler om ei lærerinne som underviser på kunsthøgskolen, og som blir med i et prosjekt hvor en student skal filme henne og klippe til en film.
Dette setter igang en prosess for henne, hvor hun nok tenker litt for mye på hva hun er og gjør i forhold til hvordan hun har sett på seg selv i sine omgivelser.
Kjempebra bok.

De som dreper drømmer, sover aldri. Jan Guillou.

De som dreper drømmer, sover aldri. Jan Guillou.

Dette er den åttende boka i serien om vårt århundre, som forfatteren har som mål å lose oss gjennom. Den første boka, Brobyggerne, om byggingen av Bergensbanen, var fantastisk bra, etter den ujevne bøker. I serien følger vi en familie, som selvfølgelig endrer seg ved at tiden går, noen dør andre kommer til. Handlinga har vært i Norge, Storbritannia, Afrika, Tyskland og i Sverige.
Denne boka tar for seg myndighetene i Sverige og Tyskland sin frykt og overvåking av venstreradikale i disse landene, med bla konflikten i Midtøsten som et bakteppe, sånn som det også var på tidlig 70-tall. Der er også utvikling og konflikter i familien. Det er tydelig at dette er et stoff forfatteren kjenner svært godt, og boka synes jeg er god. Forfatteren har jo studert jus, og det setter litt for stort preg på utviklinga etter min smak. Selv om hovedpersonen her er advokat, synes jeg han burde vise flere farger og nyanser rundt årsaken til konfliktene. Det ble litt mye jus, men spennende og dramatisk bok, som avsluttet i 1974.
Som 1964-modell gleder meg til fortsettelsen, for da går vi inn i en tid jeg kjenner bedre.