På randen av Vigeland. Roy Jacobsen.


På randen av Vigeland. Roy Jacobsen.

I dag er det 150 år siden Gustav Vigeland ble født. Ja, han som laga den parken som alle har et eller annet forhold til. Noen har tatt på Sinnataggen, andre har kutta hodet av den, alle har sett den – og de fleste andre skulpturene har kommet i skyggen av den og Monolitten. I denne lille, sterke, fine og som alltid velskrevne boka av ordkunstneren Roy Jacobsen tar han oss med til den andre kunstnerens park – og herfra går historien om livet, mora, faren, havet, kjærligheten og døden, på en sånn måte som bare store forfattere klarer å formidle det.
Les den.

Om å skrive. Patti Smith

Om å skrive. Patti Smith

Jeg er veldig glad i Patti. For meg er hun et stort forbilde, selv om jeg aldri har vært utøvende punker eller digget den form for musikk og kleskode.
For meg er Patti en multikunstner. En klok og erfaren godt voksen multikunstner, som har levd et liv både i sus og dus, fattigdom og sykdom, men allikevel har vært lojal til sitt vesen om å stille utfordrende spørsmål til tida hun har levd i.
Etter å ha lest Just Kids og M Train, to gode bøker, førstnevnte er noe av det aller beste jeg har lest på mange år, har jeg gledet meg til denne boka – og sitter igjen med en skuffelse.
Det er ei lita bok, med noen fine passasjer, det skulle bare mangle, men den innholder også en novelle jeg ikke helt fikk taket på. Småpratet før og etter novellen likner mye på M Train, og har mange henvisninger til litteratur jeg ikke har lest, så kanskje jeg hadde forstått boka bedre om jeg hadde bedre kjennskap til disse; men det har jeg altså ikke, og vurderer min leseopplevelse ut fra det den er, og da ble jeg altså skuffet – men ser fortsatt veldig opp til Patti Smith.

Makten trives i skyggene. Svein K. Rasmussen.

Han skal ha for å ha prøvd å skrive en historisk roman om byen jeg bor i.

Forfatteren kan nok sin historie, lederen av Fortidsminneforeningen, han kan nok det, men historien opp på troverdige historiske fakta klarte jeg aldri å komme skikkelig inn i. Jeg ble aldri fortrolig med, og godt nok kjent med karakterene, og da heller ikke kjent med relasjonene i historia, men de var heller ikke frakoblet hverandre som i en kollektivroman, og når det forgår en krimgåte her, synes jeg det ble kjedelig. Jeg fløt liksom oppå boka, og forholdt meg mest til de historiske – ikke historia.

Bedre lykke nestegang.

De. Helle Helle

Boka jeg las før denne var ei bok med skikkelig fart i, så etter noen sider i denne måtte jeg ta pause, skru om hodet og starte på begynnelsen igjen.

Helle går for å være en av, ei av, Nordens fremste aktive forfattere, så når jeg ikke skjønte bæra og følte meg som et blomkålhode, skjønte jeg at jeg måtte ta det med ro og lese skjerpet med alle sansene mine på – og da skjedde det noe.
Det er vel sånn at hvis en debutant avviker bøyningsformer, får de manus i retur; men hvis en prisbelønt gjør det samme, er det et flott virkemiddel…
Det som merkelig var, eller er, er at denne boka går i presens. Når fortelleren forteller om hendelser som vi skjønner har skjedd tidligere enn den kalenderruta historien går i, fortelles også det i presens/nåtid. Litt forvirrende til man sakte forstår hvorfor.
Dette er ei lavmelt bok om mor og datter, hvor mor har fått en dødelig diagnose – som er vanskelig å snakke om. Det er altså elefanten i rommet som tar mest plass her – gjerne sammen med våre egne opplevelser. En småelefant jeg hang meg fast i, var Regitze, en pasient mora delte rom med noen dager. Husker en film fra 1989. Dans med Regitze. (Bra film; se den)
Forfatteren kaller konsekvent mora for mor, og den andre hovedpersonen for hun; bipersonenne blir presentert med sine navn. Et fint virkemiddel for å binde de to som vil holde på den tiden de har sammen sammen.
Det skjer ikke så veldig mye spektakulære ting i boka. Less is more, heter det vel. Her er noen scener som blir sterke, fordi de andre er såkalt normale. Boka går i det normale, eller i hvert fall forsøker de å leve som normalt.
Dette er ei bok for de som liker å føle på språket og dens virkemidler, så jeg ser nok for meg at mange kanskje vil oppleve den som kjedelig om de ikke forsøker å gå inn i den samme bobla som forfatteren formidler.
Blir den filmatisert, blir lydsporet garantert Bright eyes med Art Garfunkel.

Perlen. John Steinbeck

Perlen. John Steinbeck.

Hvem sitter ikke igjen med varige mén etter å ha lest Om mus og menn av samme forfatter?
Jeg las den når jeg var svært ung, og den har gitt varig inntrykk. Så godt inntrykk at når jeg igjen prøver meg på Steinbeck så vil jeg at det skal være bra, men dessverre har jeg to ganger lagt fra meg Vredens drue pga et grusomt konservativt språk. Kåre Willock vil nok like språket. Få en nyovetsettelse, NÅ!
Perlen lånte jeg som lydbok. Den handler om en fattig familie i et fattig strøk, som selvfølgelig trenger penger, og har denne tilsynelatende verdifulle perlen – som viser seg å gi dem bare trøbbel.
Tror forfatteren het drøfter dette med identitet. At hvis vi har en posisjon i andres og egne øyne, skal det svært mye til for å komme seg ut av den. Og om rikdom egentlig gir lykke.
Ikke noen stor opplevelse dette her. Setter heller på litt musikk. Freedom is just another word for nothing left to loose. Janis Joplin.

Kvit bok mørk vinter. Eirik Ingebrigtsen


Kvit bok mørk vinter. Eirik Ingebrigtsen

Dette er krutt, altså. Ei lita bok på 122 sider. 122 sider med såre og vanskelege situasjoner. Utruleg godt skrive og skildra. Lider du av punktumavhengigheit, kan det vere lurt å lese litt sakte til du finner rytma.
Boka drøfter om det er rett å kalle etterkrigstida for fredstid. Vi følger mest kosovoske Reza, som er gift med Deborah, og har barnet Shkodran sammen – så blir Deborah voldtatt av en serbisk soldat, som en del av en krigshandling, og føder Isa.
Reza var soldat og sliter med sine virkniger etter krigen, og fordøyer disse sammen med andre veteraner ved å hogge ved – barna er med, nå 14 og 16 år gamle. Reza har et dårlig forhold til Isa, både fordi blodslinja er brutt, noe som nok er mer problematisk i den regionen enn her hjemme, men også fordi Isa nok minner Reza om sine egne voldshandlinger under krigen…
Dette er ei veldig velformulert bok som løfter på mye sårt, og lander det svørt godt med både brak og omsorg.
Ikkje rart denne er nominert til Romanprisen, som sendes på NRK P2 klokka 14 denne uka. Jeg har lest tre av seks. Kim Leine, Per Petterson og denne. Likte denne klart best. Blir spennende å følge sendingene.

Koke bjørn. Mikael Niemi

Koke bjørn. Mikael Niemi

Nord-Hålogaland bispedømmeråd tilbød Julie Schjøth ansettelse som sogneprest i Nordreisa sogn i Nord-Troms prosti i går 23.02.2019 – men hun tar betenkningdtid, for læstendianerne har meldt at de da trolig vil utebli fra preknene. Dette er altså i 2019, så Lars Levi fortsatt blant oss.

Dette er ei helt spesiell krimbok, hvis handling lagt tilbake til 1852. Her tar forfatteren av Poppmusikk fra Vittula tak i legenden Lars Levi Læstadius på en skikkelig måte, og med stor respekt – for han leser seg skikkelig opp på denne sagnomsuste fyren fra hans hjemtrakter, og finner ut at han nok ikke var så fæl og konservativ som hans tilbedere vil ha han til, selv om han nok var både hard i ord og meninger. Men Levi var noe annet også; han var som proster flest på den tida langt mer belest og utdannet enn de andre. Han hadde i tillegg svært gode talegaver og en lidenskap for planteriket.

Forfatteren er sønn av en politimann, så han kan litt om etterforskningsteori, og bygger opp en fin krim, hvor prosten og hans unge hjelper etterforsker noen drap og utukt som foregår i bygda. Prester er en jo fantastisk fin skikkelse å bruke til hva man vil, når man vil, hvor man vil. De kan fremskives som usikre dilletanter, som har pugget seg til det de kan, og andre diktes til kloke maktsyke herskere med like stor troverdighet. Prester er som poteten, og det var faktisk på denne tida potenten kom til Norden – og det var selvsagt prester involvert.

Vel, boka er utrolig spennende, velskrevet, med god balanse mellom krimgåta og utmalinga av livet og karraktetene rundt sjølvaste Læstadius.

Den må dere få med dere.

Ung må verden ennu være. Nordahl Grieg.


Ung må verden ennu være. Nordahl Grieg.

Man behøver verken være ungdom eller kringsatt av fiender for å ha stort utbytte av denne boka som kom ut i 1938.
Hvis vi går inn i vår tid, ser vi at Putin rensker opp og anekterer Krim, Catalanske lovlig valgte politikere sier verden må følge med for å se hva som skjer med de i rettsprosessen i Madrid, en jødisk synagoge og kirkegård har nylig blitt vandalisert i Strasbourg, og det som skjer i Ungarn er veldig urovekkende; så denne boka er dessverre dagsaktuell den dag i dag.
Boka følger intellektuelle bla i Moskva under Stalin og Moskvaprosessen, og følger tett på frivillige under borgerkrigen i Spania. Med et ganske spennede karaktervalg diskuterer de og følger frykten og konsekvensen av totalitære regimer, la det være seg høyre- eller venstreorienterte.
Den kan til tider være litt omstendelig, og jeg måtte Google litt for å tette noen hull i mine historiekunnskaper her og der, men det liker jeg godt å gjøre.
Totalt sett ei veldig god bok.

Jordmor på jorda. Huset under Blåhammaren. Edvard Hoem.

Jordmor på jorda. Huset under Blåhammaren. Edvard Hoem.

Når ein les Hoem, må ein av og til berre stoppe litt i lesinga, eit par hjerteslag er nok, så kan ein lese vidare eller lese passasjen ein gong til. Sånn er det med den saken.
Denne boka er frittstående, men passer godt inn for å beskrive tida forut for slektskrøniken han har levert dei seinaste åra.
I denne boka følger han tippoldemora si som vart jordmor. Sjølv om denne historia også er basert på folk som har levd, er det nok mest diktning basert på historiske fakta, så sånn sett er verket til Hoem viktige historiske romaner for oss alle. Skulle det bli filmatisert, vil «Mellom bakkar og berg ut med havet» være mitt førstevalg som intromusikk. Den songen syng slekta mi ved sammenkomster, så eg føler Edvard på ein måte skriv om slekta mi også – sjølv om dette er mest frå Romsdalen, så er det ikkje så langt frå Sunnmøre. Fjorder, fjell, hav, båter, fiskerbønder, prester, sjøllærde håndtverkere, futer, kvinnfolk smelt på tjukken, fattigdom og baksnakk, er det langs heile kysten vår; ja det er like langt til hovedstaden også – uansett om du seier æ, i eller ej.

Rød mann/sort mann. Kim Leine

Rød mann/sort mann. Kim Leine.

Kim Leine, denne norskdansken, Jehovas vitne-barn, sexuelt misbrukt, ble sykepleier og rusmisbruker; har ganske mange innganger til å kunne skrive historier – og han har skrevet noen veldig gode bøker. Fått Nordisk Råds litteraturpris har han også.
Han er utrolig god til å skildre det klamme, svette, skitne, loppete og ukoselige. Både på humoristiske måter, og på måter som gjør at du klør og vil ha på tøfler.
I denne boka er vi tilbake til Grønland på 1700-tallet, og skildrer et nybyggerliv fra flere perspektiver om livets alle faser og farser. Litt for omstendelig, spør du meg. Denne boka klarte ikke å fengsle meg på samme måte som Profetene i Evighetsfjorden, noe som førte tankene mine tilbake til den og jeg mista på en kontakten med dette prosjektet. Synd, egentlig, for jeg var engasjert ei lang stund – men så ble det plutselig for mye av det meste, på en måte.

Lærerinnens sang. Vigdis Hjort.

Lærerinnens sang. Vigdis Hjort.

Jeg har virkelig sans for Vigdis Hjort og bøkene hennes. Særlig etter å ha lest samtaleboka «Vigdis, del for del», og etter å ha vært på et par bokbad med henne, der hun går litt i dybden på hvordan hun jobber. Hun er svært kunnskapsrik.
Denne boka handler om ei lærerinne som underviser på kunsthøgskolen, og som blir med i et prosjekt hvor en student skal filme henne og klippe til en film.
Dette setter igang en prosess for henne, hvor hun nok tenker litt for mye på hva hun er og gjør i forhold til hvordan hun har sett på seg selv i sine omgivelser.
Kjempebra bok.

De som dreper drømmer, sover aldri. Jan Guillou.

De som dreper drømmer, sover aldri. Jan Guillou.

Dette er den åttende boka i serien om vårt århundre, som forfatteren har som mål å lose oss gjennom. Den første boka, Brobyggerne, om byggingen av Bergensbanen, var fantastisk bra, etter den ujevne bøker. I serien følger vi en familie, som selvfølgelig endrer seg ved at tiden går, noen dør andre kommer til. Handlinga har vært i Norge, Storbritannia, Afrika, Tyskland og i Sverige.
Denne boka tar for seg myndighetene i Sverige og Tyskland sin frykt og overvåking av venstreradikale i disse landene, med bla konflikten i Midtøsten som et bakteppe, sånn som det også var på tidlig 70-tall. Der er også utvikling og konflikter i familien. Det er tydelig at dette er et stoff forfatteren kjenner svært godt, og boka synes jeg er god. Forfatteren har jo studert jus, og det setter litt for stort preg på utviklinga etter min smak. Selv om hovedpersonen her er advokat, synes jeg han burde vise flere farger og nyanser rundt årsaken til konfliktene. Det ble litt mye jus, men spennende og dramatisk bok, som avsluttet i 1974.
Som 1964-modell gleder meg til fortsettelsen, for da går vi inn i en tid jeg kjenner bedre.

Jern & metall. Levi Henriksen

Jern & metall. Levi Henriksen.

Levi leverer. Levi leverer på et høyt nivå, som vanlig om de nære ofte vanskelige relasjonene hos helt vanlige folk. Eller kanskje rettere å si et troverdig utvalg av folk i en helt vanlig bygd i Norge.
Denne boka er ei novellesamling, hvor han fint, sårt, ofte morsomt og spennende, ruller ut noen skjebner og situasjoner.
Det er så fint med noen noveller inn i mellom romanene. Og, ja; her er også julenoveller. Løp og kjøp.

Menn i min situasjon. Per Petterson


Menn i min situasjon. Per Petterson.

Per Petterson har skrevet seg selv i en sånn situasjon at de av oss som liker gode skildringer, flotte stemningsbeskrivelser og god språkføring med lite fjas og mas har skyhøye forventninger når vi begynner på bøkene hans. Begynnelsen var god og jeg gledet meg til fortsettelsen, som jeg synes uteble helt til litt over halvlest bok, hvor den tok seg mesterlig opp med karakterutvikling som ga troverdige vendepunktet. Det kan være at det var et bevist grep fra forfatteren at de skulle gå tregt, med masse litt like handlinger for å beskrive et satt og tafatt liv, det er mulig det, men for meg ble første halvdel litt for kjedelig til å rose denne boka opp i skyene. For meg står Ut å stjele hester fortsatt som hans beste, og det jeg vil huske best fra denne boka er når han spiste frokost med nettopp en hest.

Vi kan ikke ta med oss alt dette hjem. Frank (Tønes) Tønnesen

Vi kan ikke ta med oss alt dette hjem. Frank (Tønes) Tønnesen.

Det er mange musikere som har klart det før; å skrive gode bøker.
For å nevne noen: Fantastiske Patti Smith. Godeste Bruce Springsteen. Legenden Leonard Cohen begynte å skrive, håpte andre ville synge tekstene hans, men måtte heldigvis synge de sjøl.
Noen gode norske: Levi Henriksen, Pedro Carmona Alvarez, og sikkert mange flere. Ja, Jo Nesbø har vel også skrevet noen bøker.
Så hva med Tønes da? Han med disse underfundige morsomme sangene om nær sagt hva som helst, med et persongalleri som man bare ser for seg i sitt indre. Han som jeg har kosa meg glugg i hjel med. Får han det til?
Dette er en så kalt kollektivroman. I dette tilfellet en roman som skildrer forskjellige liv i ei lita bygd. Jeg hadde gledet meg, vært på bokbad og greier, og var helt klar for denne boka. Jeg synes ikke den holdt helt inn. Det er kanskje ikke meningen at de forskjellige kapitlene og persongalleriet skal holdes sammen og møtes til en større enhet/opplevelse i en sånn roman. Det er nok ikke det; men jeg synes ikke historiene hver for seg var gode nok til å stå alene. Jeg savna den gode wow-faktoren, overraskelsene og ei stor nok finale – selv om her var noen pinligheter og noe å småhumre etter langs med.