«Teltmakeren», Atle Næss

«Teltmakeren», Atle Næss
En lærerik bok om viktige prinsipper og hendelser for å forstå verdensbildet fra Jesu tid og frem til i dag. For å forstå vår samtid, er det viktig å kunne ha litt innsikt i Midt-østen/asia historie. Det er, har vært og vil alltid være et svært viktig område for hele kloden vår.
Vi følger en gutt som blir slave, kjøpt fri, blir venn av Paulus, som altså har æren for at kristendommen ble ført ut i verden. Det er en historisk roman som skildrer livet i regionen, kivingen og forskjellene på særlig jødedommen og kristendommen, og hvor mektig romerriket var på den tiden. 

Her blir vi gjennom Onesimos godt kjent med Paulus, som for meg står frem som en naiv litt småtullete mørkemann, med litt for store vyer. En slags grunder; religionsgrunder med en bipolar lidelse (mine ord).

”Heimfall”, Eirik Ingebrigtsen

”Heimfall”, Eirik Ingebrigtsen 
Trist, men fin bok, med noen varme lyspunkter, om en ensom mann som må pleie sin døende datter hjemme – litt mot sin vilje. Boka beskriver ensomhet, vanskelige relasjoner til en venn, tidligere kollega og nabo. Det vanskelige var skyld og bebreidelse etter en arbeidsulykke i skogen, hvor et barn ble revet bort. Denne ulykken har påvirket to familier, og relasjonene dem i mellom svært negativt. I denne omsorgperioden for sin døende datter, virker det som at kameratskapet til naboen blir reparert – kanskje fordi en ny vanskelighet presser dem til gå et steg videre fra den gamle vanskeligheten? Boka er skrevet på veldig grei og folkelig nynorsk – tenkte ikke over at den var på nynorsk etter bare noen få sider. Forfatteren maler stadig ut nye egenskaper for hovedpersonen, og legger ut nye tråder i historien for å bygge den opp til en vond finale.

«Posthornet», Vigdis Hjort

«Posthornet», Vigdis Hjort
En god, litt vittig heseblesende bok om ei som skal hjelpe postansatte å vinne en politisk kamp mot postdirektivet.
En bok om kommunikasjon, og særlig det om å kommunisere dårlig med seg selv om egne basale menneskelige behov; nemmelig det å tørre å tilhøre noe. For skal man tilhøre noe, må man ofte tørr å ta stilling til ting, vise sårbarhet og egne meninger.

Godt skrevet om ensomhet i et samfunn hvor sært mye viktige ting skjer på riktige demokratiske og profesjonelle måter, men av og til er verden bedre hvis man snakker direkte på en folkelig, personlig og ufiltrert måte. Rett fra levra.

«Jeg nekter» av Per Petterson 

«Jeg nekter» av Per Petterson 
Har jeg sett veldig frem til å lese siden jeg likte «Ut å stjæle hester» og «Jeg forbanner tiden elv» så godt. 

Denne boka har jo også fått gode omtaler, så forventningene var skyhøye. Nå skal ikke jeg diskutere kommaregler med mesteren og alle mestre når det gjelder å ha flyt i språket, men jeg har diskutert litt med meg selv om han traff min rytme like godt i denne som i de andre bøkene. Vel; kombinasjonen av at han hopper frem og tilbake i tidslinje, skriver i forskjellige «Jeg-perspektiv», og av og til i tredjeperson, gjorde at jeg aldri fant den gode flyten som i de andre bøkene. Han skriver om litt tragisk familiedrama, og historien handler vel i bunn og grunn om ensomhet, og lengselen tilbake til deler av det gode som engang var – tror jeg. Han er en mester og skriver godt – bevares, og det er mange som hyller ham og er uenige med meg – og det er jo helt greit det. Men denne gangen traff han altså ikke meg, selv om han maler ut veldig godt, og holder spenningen oppe helt ut.

«Monstermenneske», Kjersti Annesdatter Skomsvold

«Monstermenneske», Kjersti Annesdatter Skomsvold
Veldig god bok hvor forfatteren tar oss med fra hennes dypeste dyp, opp gjennom håpet om normalitet, videre inn i skolering for en lys fremtid – og et glimt av lyset som titter inn. Hun skriver om viktige ting, fra et selvopplevd perspektiv; ei jente som har ME, sliter ut seg selv og noen rundt seg. Hun gir oss et innblikk i en fortvilet pausetilstand, men gjør det med humor, selvironi og varme. Hun tar oss også med inn i livet til ei jente som vil bli forfatter, og boka handler om ei som skriver en bok, prosessen rundt dette, medhjelperne hun har, og spenningene i forberedelsene til å gi ut en bok. Hun tar oss også med på en reise i sinnet sitt og inn i litteraturteorien. En bok som vil svært mye, og 600 sider er et vanskelig format, men med forfatterens historie, og sett i lys av at Knausgård har sparket inn en dør når det gjelder å skrive om sitt eget liv i egen person, og med at hun faktisk bruker egen erfaring på å skrive seg ut av intet, og den prosessen går gjennom å lære seg å skrive, tåler jeg at hun la på så mange sider. I boka er det et midtparti med litteraturteori, som det er lurt å vie litt oppmerksomhet og tid på for å forstå hele boka – uten at jeg vil røpe så mye om det nå 

”og været skiftet og så ble det sommer og så videre”, Pedro Carmona Alvarez 

”og været skiftet og så ble det sommer og så videre”, Pedro Carmona Alvarez 

Vinner av P2s Romanpris 2012.

Boka handler i bunn og grunn om hvor hardt en tragedie kan ramme, om hvor tragisk tragedier kan utvikle seg til å bi større og større for flere og flere hvis man ikke klarer å ta tak i og bearbeide sorgen. Den har også mange gode bilder på menneskelig kommunikasjon, og mangel på kommunikasjon – selv om også det er en kommunikasjonsmåte. Fine utmalende tidsbilder både fra USA og Norge. Likte boka fantastisk godt. Pedro beskriver også hvor sterk kjærligheten kan være, selv om han ikke får respons på den. Jeg leser ofte en bok som musikk; teksten er tekst, tegnsetting og flyt er rytmen og musikken. Sterke tekster krever ikke så god flyt – akkurat som med popmusikk, og her skriver Pedro inn musikkreferanser også 🙂

Han skriver godt, gode skildringer, varierer språket fra veldig sakte og utmalende, lyrisk og av og til oppramsende – og det likte jeg godt. Trist bok, om søken etter noe. En bok som tar opp: Kjærlighet. Kultur. Musikk. Vanskelig ungdomstid. Og ikke minst dette med hvor vanskelig det er å takle vanskeligheter hvis du ikke har en trygg plattform, kjenner deg selv og ditt kulturelle ståsted. Dagsaktuelt, universelt: hvor mange må ikke flykte fra sitt land, sitt folk, sin kultur etter traumatiske hendelser?

Bruk litt tid og føl dere frem til flyten i språket. Pedro er musiker og varierer veldig intensiteten i det. Tenk også over hvem det er som er fortellerstemmen her.

Dette er den første boken av tre i en serie. Ser veldig frem til de neste bøkene.

De siste seks innleggene mine er fra de bøkene som var nominert til Romanprisen 2012. Diskusjonene ligger på nrk podkast, og dere kan lese mer om opplegget her: http://blogg.nrk.no/bok/p2s-romanpris-2013/

«Dødelige dråper», Sidsel Dalen

Dødelige dråper
Etter en særdeles god omtale av denne boka av en bokblogger via Facbookgruppa «God bok», fikk jeg lyst til å lese denne thrilleren. En bok om en skikkelig gravende journalist, hvor livet i Norge går litt i motbakke. Hun tar et oppdrag å skrive noe om norske oljeinvistreringer i Sør-Amerika. Hun er som sagt gravende og finner mye grums i oljebransjen. Vi snakker korrupsjon, vold, utbytting og miljøbomber.
Jeg ble skuffa. Dette er alvorlige tema som opptar meg, men i boka ble det litt for mange faktorer som ble sydd sammen på en for meg ikke troverdig måte. Det ble litt for mange av disse faktorene som traff hverandre «tilfeldig» til at den ble troverdig. Tror forfatteren har glemt både hvor stor regnskogen er (var, den kryper stadig), og hvor stor by Rio med sine 6,1 mill er. Hun burde med fordel fokusert mer på hovedhistorien, og strammet inn på bihistoriene. Oppbyggingen av boka, hopping fra scene til scene slik som Dan Brown gjør det, likte jeg godt. Men hun burde tatt seg litt bedre tid i hver scene i begynnelsen for at gjøre leseren kjent med personene – som var i overkant stereotype, men de funka bra for det. Fint å være på jungeltur igjen, og det er spennende tema, så jeg vil nok bla litt i hennes neste hvis den kommer.

«En tid for alt», The Karl Ove Knausgård.

En tid for alt
Da har jeg endelig fått lest noe av Knausgård – og endelig er jeg ferdig med denne boka.
For meg ble det et slitsomt prosjekt, fordi jeg kan ikke bibelen utenatt, og da ble det litt titting i støttelitteratur mens jeg las. En veldig ujevn bok, hvor han tar for seg mange viktige hendelser i bibelen, gjennforteller dem med mange sterke og ofte gode beskrivelser av indre strid og følelser. Han tar for seg engler i alle mulige former, og han er også innom hva kjente og mindre kjente tenker tenkte om engler.
Det som fungerte best var de menneskelige bibelske dvelingene om universelle problemstillinger – der er han god. Dette englemakeriet virket som en middels særoppgave på ungdomsskolen om engler – vil jeg tro. Dårlig skrevet, ujevnt, opplisting og tildels kjedelig. Siste del av boka, når han er på jorda i vår samtid, var også bra. Jeg skulle nok ha lest hans første bokført, for å få full utbytte – men sånn ble det ikke. At han skriver godt i disse lange store bindene om sitt liv, er jeg overbevist om; for dette med refleksjoner, indre strid og følelser ser det ut til at han er god på.

”Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet”, Eivind Hofstad Evjemo

Det siste

”Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet”, av Eivind Hofstad Evjemo)
”Arealet på en heiskupe skal være minimum 1,4 x 1,1 m, men helst 1,4 x 1,6 etter som rullestolbrukeren bør ha muligheten til å snu”
Vel, som heiskontrollør kan jeg lett gå god for at Evjemo har drevet med skikkelig god research. Han vet også mye, som meg, om dette med universell utforming av samfunnet vårt – for at også de som sliter med både det ene og det andre skal kunne ta del i det. Etter som jeg jobber med problematikken heiser og UU, samt har en gryende MS-diagnose, har jeg sett frem til å lese denne boka. Han skildrer livet i en liten småby, hvor han i detalj tar for seg flere personer med forskjellige utfordringer, deres fysiske oppvekstmiljø, omgivelser og mange av de personene som står disse nær – både nære familierelasjoner og profesjonelle støttespillere. Prisverdig at noen skriver så grundig og svært detaljert om dette temaet. Evjemo må være en utrolig observerende sjel. Han maler ut det ene dagligdagse handlingen etter den andre. Av og til så detaljert at det kan brukes som opplæringsinstruks i disse gjøremålene. Han går skikkelig under huden på hele persongalleriet sitt. Så her får vi et godt og helt sikkert et realistisk bilde på hvordan det er å leve med spesielle utfordringer. Veldig spesielt for meg å lese om dette. Og det er nok med denne boka som med alle andre; vi leser dem med våre øyne og får forskjellig ut av dem.
Nå vet ikke jeg når en bok får betegnelsen en murstein, men med sine 490 sider er den vel i grenseland. Personlig synes jeg at forfatteren burde kuttet litt ned på persongalleriet når er så utmalende i alt han skriver, og han burde også etter min smak begrenset seg litt i hva han maler ut, slik at boka ble litt mer kompakt og fokusert på temaet. Kanskje burde han også lagt inn en ekstra overordnet konflikt/spenning/rød tråd/mål, for å få til en annen finale – selv om boka tar seg godt opp mot slutten.
Han skriver utvilsomt godt om et viktig tema, og jeg kommer helt sikkert til å bla litt i ”Vekk meg hvis jeg sovner” som han mottok Tarjei Vessaas`s debutantpris for.

”Brobyggerne”, Jan Guillou

Brobyggerne
For en som har vokst opp med verdens fineste konstruksjon, syklet over, klatret på, fisket fra og dykket under, hatt den som kommunevåpen, logo på det lokale busselskapet; Ja, den får et helt spesielt forhold til bruer. Den sammenligner alle bruer en ser i hele verden med Skodje bru – og ingen kan måle seg når det gjelder arkitektur, omgivelser, utførelse og stolthet. Sånn er det bare. Når en ser en dal, en kløft eller en holme, funderer en på hvor mye finere der kunne bli hvis de bare hadde fått på plass ei skikkelig bru. En leter etter fine bruer i landskapet, og skulle en se en avgrunn, leter en etter en mulighet – også på den metaforiske måten. Så når jeg åpner en bok som heter ”Brobyggerne”, gjør jeg det både med andakt og argusøyne. Hvis du så skulle tro at dette var en avsporing, så er det ikke det. Denne boka handler om det å bygge boer i verdens videste forstand. Ikke bare teknisk, men også den metaforiske betydningen av ”det å bygge broer”. Den viser også med tydelighet hvordan den vestlige verdens tekniske forsprang og innovasjonstekning øker utviklingsforspranget til den tredje verden.

Vi følger noen brødre fra fattige kår utenfor Bergen, som får muligheter til en teknisk høy utdannelse i Tyskland med pliktår i Norge for å bygge et prosjekt få trodde var mulig; Bergensbanen. Vi følger de fra barnsben, gjennom utdannelsen, videre i en dannelsesreise både i Tyskland, Norge og Afrika, på en utrolig spennende, billedlig og historisk forankret måte. Skikkelig artig å lese om en viktig historisk tid i på en slik måte. Boka har alle ingredienser som tenkes kan; nød, lykke, skjønnhet, dramatikk, kjærlighet, erotikk, vanskelig kjærlighet – mye av det, jakt, flukt, arkitektur og ingeniørkunst, miljøskildringer som får en til å krympe seg, og dramatikk som får en til å tenke; NEI IKKE DET!!!! Den tar også for seg brobygging i videste forstand. Ikke bare fysiske broer, men broer mellom mennesker, klasser av mennesker, folkeslag og kulturer – men også nedriving, utbytting og terrorisering av disse. Boka veksler handlingen mellom brobygging på Bergensbanen og i Afrika. Begge scenene er like spennende, hører sammen og føres på et fantastisk godt fortalt vis sammen mot slutten. Vi får også gode og dramatiske skildringer om og i første verdenskrig.
Tror jeg kunne ha skrevet en hel bok om denne boka, som er den beste jeg har lest på utrolig lenge, så jeg må passe på å runde av her. Skulle jeg kastet terningen, hadde jeg nok ikke kunnet si hvor mange øyner som ville vende opp. Noe som er hele poenget med å kaste terning, så hvorfor det blir gitt som symbol på at noe er bra eller dårlig har jeg aldri skjønt, og gir derfor aldri terningkast – men håper at dette skribleriet kan få andre til å få øynene opp for denne boka .
Gleder meg til våren – da blir det togtur.

«Kollektivt selvmord», Arto Paasilinna

Kollektivt selvmord
For meg som hadde litt problemer med å le høyt til KLM sine likkiste- og begravelsessketsjer, fordi jeg tenkte på alle de som kanskje samme dag, dagen før, eller kanskje satt å forberedte seg til en begravelse – og de er til sammen veldig mange, var jeg litt spent på hvordan det skulle bli å lese denne boka som skal være så morsom om selvmord. Det er også helt sikkert mange som leser dette som har hatt ett eller flere selvmord, eller forsøk på det, i nære relasjoner.
Ja, hvordan det var? Ambivalent er vel et passende ord. Det er faktisk en morsom bok om et tragisk og vanskelig tema som ofte er tabubelagt å snakke om, men jeg tillot meg selv å la meg rive med og humre.
Boka begynner med at en mann oppsøker en låve med sterke planer om å ta sitt eget liv. Han blir litt overrasket for i denne låven er der en mann til med samme ærend. Disse to finner et fellesskap, og vil planlegge å gjøre det sammen. De vil også hjelpe andre i samme situasjon, setter inne en annonse og prosjaktet er i gang. De Anonyme Dødende ordner en buss, Korpelas dødsruter, og drar mot nordkapp for å ta livet sitt sammen. Med på turen er det mange skjebner og personlighet – bla en sorgdreper. Hvordan det går med gjengen vil jeg ikke røpe – les boka.

Synes forfatteren, som i de andre bøkene jeg har lest av ham, klarer å belyse vanskelige ting med humor. En sterk morsom bok med et klart budskap om at man ikke er så alene som det kan føles, og at ved å oppsøke fellesskap blir livet så mye enklere og problemene så mye mindre.

«Veien til Damaskus» Dag Hoel

Veien til Damaskus

«I have a dream – I have a drone», har gått som en farsott på sosiale medier.
I det Obama erklærte at han vil til Damaskus med sine droner, hoppet jeg inn i boka til Dag Hoel, for å se hvem av oss som kom først frem; «Jøsok vs. Obama til Damaskus»:-).
For oss som satt litt urolig på skolebenken, og syntes Maria Magdalena var den karakteren i bibelen som hadde mest å by, og som når det gjelder himmel, drømte mest om den Inger Lise sang om i ”Fru Johnsen”, er denne boka en fin historisk oppsummering av både bibelhistorien, karakterene i bibelen, samt litt geografi og samfunnsfag.
Dag gikk den ruten Paulus trolig gikk, i hine hårde dager, fra Jerusalem til Damaskus. I boka drøser han om hva som skal ha skjedd på disse viktige historiske stedene, skriver om menneskene, uansett livssyn/trosretning, som har bodd, elsket og levd der; der hvor blodbad alltid har, og alltid vil prege hverdagen. Han tar også med fakta fra nyere historie, helt frem til de opprørene vi ser i Syria nå i dag hadde sin spede begynnelse. Han har gode kildehenvisninger hele veien, så her er det mye å ta inn.

Interessant bok. Særlig for meg som er FN-veteran og, som Obama, fredsprisvinner. Jeg har jo reist på bibeltur, med en snakkesalig prest som guide, på mange av stedene han besøker, og gjort noen av de samme refleksjonene som forfatteren.
I dette kappløpet med Obama kom jeg først i mål. Obama har nettopp reist fra Sverige til Russland for å snakke om økonomi, krig og fred og sånt. Jeg håper at han ikke kommer seg til Syria i det hele tatt. Med sin gammeltestamentlige forståelse for å skape fred, bør han spare på kruttet – i vert fall hvis han vil bære fredsprisen med god samvittighet. Jeg har ikke trua på at bombing fra vesten vil gjøre tilstandene der nede noe bedre for folk i regionen – selv om bombene skulle være svenske. Å skape fred der øst møter vest – sør møter nord, vil kreve både klokskap, toleranse og tid. Mitt håp er at Michelle gir Barack det ene kinnet, knepper opp blusen, og vender det andre kinnet til – så han får noe å drømme om han også.
Make love – not war.

«Vareopptelling», Erlend Loe

Vareopptelling

Nå er bokhøsten over oss. Forfatterne og vi lesere er spente på hva den vil bringe. I forrige uke hadde Aschehoug hageparty med masse god drikke, og delte ut Aschehougprisen for 2013. Juryen består av arbeidsutvalget for litteraturseksjonen i Norsk kritikerlag. Erlend Loe fikk prisen. Det er kjempemorsomt, for i fjor ga han ut ei bok som gikk makta til kritikerne litt nærme, tittet litt under kappa på dem – på en måte.

Boka handler om ei dame, lyriker, som har levd litt anonymt, uten de store inntektene, og har sterkt behov for et come back før hun blir pensjonist. For å få til dette er hun avhengig av å få gode anmeldelser i avisene – de kommer ikke. Vi følger da Nina Faber den dagen anmelderne begikk den tabben å ikke «forstå» hvor god hun er.

Erlend Loe skriver som vanlig med underfundig humor, som man kan humre til. Denne gangen om et alvorlig tema, for anmelderne og forlagene har stor makt over forfatterne, og han skriver godt. Så godt, at jeg sitter her med dårlig samvittighet for å ha humret over en voldtekt han skriver om.

«Smertens aveny», Roar Sørensen

Jeg er ingen krimelsker. Hvis jeg leser krim er det fordi jeg tror boka har noe mer i seg enn en krimgåte. Derfor kjøpte jeg denne e-boka. Forfatteren har på FB- gruppen «God bok», kjørt ganske hardt ut mot flere ledd i bokbransjen, så fyren har tydelige meninger – og jeg er enig med ham i mye, så det var med en viss forventnig jeg åpnet «Smerten aveny». Navnet sier noe, og når Roar synes Sult av Hamsun er helt fantastisk, forventet jeg ikke å lese noen feelgood rosakrim akkurat. Hvis målet til Roar er som jeg tror; å beskrive elendighet, skurker, skyggeside, skråplan, hat, hva som skaper hat og selvmedlidenhet, har han full måloppnåelse med denne boka. Han lager gode bilder på alt som er på skråplanet på Filippinene, og har skråe tilbakeblikk på de som det norske sosialdemokratiet ikke makter å gi rettferdighet. Her er ikke ėn karakter skevet inn for å sette «farge», eller for at vi skal humre eller bli småforelska. Her det lite med glade farger, men det er heller ikke sort/hvitt. Det er gråtoner og smerte som gjelder. I begynnelsen på boka fikk jeg støv på buksa, insktene kravlet ned langs ryggen min. og jeg vannet jeg drakk smakte whiskey. Det var i begynnelsen. Boka er på nesten 400 sider, og da ble det for meg litt for mye støv og insekter, kroppsvæsker og upålitelige folk og annen elendighet for meg. Han har et brutalt godt beskrivende språk – med variasjoner. Elendighetsbeskrivelser kan Roar. (Hvis dere googler, vil dere helt sikkert finne bøker dere har lest som han har ovrsatt). Når han begynte med tilbakeblikk, vkitige nok for å forklare skjebner og et levd liv, datt jeg litt av, men han tok seg for så vidt godt inn igjen mot slutten – det skal han ha. Han skrev også inn litt musikk. Det likte jeg.
Litt artig at han i samme kapittel nevner Stayin alive med Bed Gees og livreddende hjertekompresjon. Stayin alive, for uten hva ordene betyr, har akkurat samme rytme som anbefalt ved hjertekompresjon 🙂
Som sagt; jeg er ingen krimelsker, så det må dere ta hensyn til når dere leser dette. En av grunnene til at jeg ikke er så glad i krim, er at «heltene» ofte er så antihelt-stereotyper, og at morderne som i bøkene ofte dreper på mistanker for å beskytte seg selv, samtidig ofte plaprer i vilden sky om ting de ikke burde, til folk de ikke burde – i hvert fall ikke før de var døende. Denne boka hadde et par lange passasjer om akkurat det, som mange andre krimbøker, og det trekker ned min leseopplevelse. Men; jeg har kjøpt Magellans kors også, skal lese den, og ønsker Roar lykke til videre som forfatter.Smertens aveny

«Den ulende mølleren», Arto Paasillina

Den ulende mølleren
Veldig tragikomisk bok om en møller som flytter til ei bygd for å pusse opp en gammel mølle, for å forsøke å tjene til livets opphold. Problemet er bare at han er en fremmed, har en annen oppførsel enn bygdefolket – og et temperement som til tider kan være litt utfordrende. Man kan vel godt si at han har en god kombinasjon av sterk arbeidslyst, sterk rettferdighetssans og manglende impulskontroll – og da er det jo lett å komme i konflikt med bygdedyret og øvrigheten. I boka kom det godt frem at det var de som turde å ha kontakt med mølleren, som så hans gode sider, mens de som sto i flokk og var betenkte, gjorde situasjonen mer betent og «måtte» til slutt jage i flokk. Hmmmmm. Dagsaktuell med andre ord……
En morsom bok som nok har et budskap om hvordan vi som samfunn forholder seg til folk som avviker litt fra «normalen», men som gjør så godt de kan.
Kanskje det beste er om de får gjøre akkurat det – la dem gjøre så godt de kan, uten å gi dem en «tvangstrøye» eller en tvangstrøye.