«Markens grøde», Knut Hamsun

Markens grøde

«Markens grøde», Knut Hamsun
Markens grøde er en fantastisk bok om akkurat det – men ikke bare det. Den tar for seg mye annet det kan være god grobunn for også – det meste faktisk. Boka har et veldig sterkt persongalleri, som hver for seg, og sammen, tar oss gjennom en utviklingssyklus i livet, og gjennom en tidsperiode med sosial-, teknisk- lovmessigutvikling, og bygdeutvikling. Den viser oss at det er grobunn for mangt og meget, i fjell og li, bygd og by, hele tiden – og at det gjelder å passe på. For det skal ikke så mange mennesker til før det er grobunn for kjærlighet, sjalusi, håp, forplantning, fortapelse, fortvilelse, ryktespredning og salg av luftslott. Den viser også at et dårlig rykte kan spre seg som ild i tørt gress, selv på en regnværsdag – og det lenge før disse nymotens sosiale mediene kom på banen. Fenomenet fantes tydeligvis før også, i boka representert som en snakkesalg lapp og ei gammel dame, Oline, som var «online» på det meste – for å si det sånn. Dagsaktuelle saker som utseende, kosmetiske operasjoner og ikke minst kvinnens posisjon ved et uønsket svangerskap, omgang med tåkefyrster, er også viktige elementer her.
Boka har veldig mange høydepunkter. For meg ble det når Isak demonstrativt gikk inn i stallen for å telle en hest, og bokas hovedbudskap tror jeg ble understreket i en passasje hvor Isak og Inger, etter å ha svevd litt fra hverandre, kjempet en kamp sammen for å ta livet av en stor stein. (Men nå har jeg av en eller annen merkelig grunn et sterkt forhold til steiner da). Symbolet i denne passasjen er nok at jo lenger bort fra samhold rundt verdiskapning man kommer, dess større er faren for unødig jåleri, intriger, baksnakkelser og forsnakkelser. Noe å tenke på for oss alle i disse tider, hvor det å være online på sosiale medier er fellesplattformen for mange – Husk å gjør noe fysisk sammen også. Bygg etter eller annet – bare ikke luftslott. Man kan også fundere litt over at forfatteren beskriver Oline sitt sladder og intrigemakeri som politikk. Ja, det er nok sånn det er blitt, både i politikken og på online, og det er vel akkurat derfor sånne bøker står seg til evig tid – nettopp fordi den tar opp problemstillinger som gjelder «nårsomhelst og hvorsomhelst».

De fleste av dere har nok lest den, enten helt frivillig eller som pensum, dere som ikke har det, bør vurdere det.

«Syngja», Lars Amund Vaage

Syngja
Eg har fått med meg at svært mange likar denne mykje omtalte boka, og den er vel mest omtalt som ei sterk og vakker bok om ein far som skriv svært ærleg og kjenslelada om sitt forhold til si dotter med autisme – og det er nok det boka handlar om.
Men ho handlar like mykje om deg og meg. Det som bergtok meg som det beste og sterkaste med boka, var kor denne forfattar og bussjåføren tok oss med på ei reiseskildrimg i livet med ein buss som ei raud rute gjennom heile boka. Han ser inn i seg sjøl, på sin omgangskrets og på si samtid. Gjennom dette skildrar han med stor innsikt både samfunnet og seg sjølv; at vi mennesker er sosiale vesner, som både påvikrar og utviklar oss saman med kvarandre. Kva då om dei «kvarandre» blir færre og færre. Kva skjer då med folk?
Gløym den for mykje omtalte diagnosa. Boka er universell, og handlar i bunn og grunn om korleis, slekt, vener, støtteapparat, ja korleis heile samfunnet ser på folk som er litt eller mykje annaleis enn oss sjølve. Taklar vi det? Taklar du det? Om nokon i din flokk får eit barn, eller ei anna utfordring, du ikkje heilt forstår – trekk du deg unna, eller er du der for dei? Eller er det lettast å ha en feelgood tapasaften med resten av venene, og snakke om kor sjølopptatte dei andre har vorte – og litt om hus, interiør, krig og fred og sånnt, om kor gode dine er i sport, litt om reiser og oppussingsprosjekta dine? Kanskje du sjølv også har følt deg avvist og uprioritert av dei, fordi dei ikkje hadde krefter nok til å kome på besøk?
Veldig djup, velskriven på ein lyrisk måte om alt frå: søken etter forelskelsen – og om den, om ograsmen, håp, fortvilelse, einsemnd, mørkre, skam, sorg, fornektelse – og takk til det vanlege. Der forfattaren i heile boka kommuniserer med lesaren om koffor og kordan skriva bøker – og om kvalene med å skriva ei så personleg bok.

Favorittsetninga mi i boka: «Det var ingen spørsmål i rekkehuset, berre svar»

«Kveldsvævd», Jon Fosse

Kveldsvevd

«Kveldsvævd», Jon Fosse
Det gjer noko med ein, å lesa Jon Fosse altso. Han skriv så detaljert, repeterande og stilfullt, men framleis sakte og so ope – so sakte og ope at dine eigne tankar får tid til tenkje kva som kanskje skjer før det skjer – eller ikkje. Og eigne tankar kan ofte være vel so dramatiske eller romantiske som dei store forfattarar sine. Jon Fosse er dramatikar, og det er det som er greia her, i tillegg til språket sjølvsagt. Han får deg på fortellinga med heile deg. Sånn var Fosse i alle fall for meg den meste av stunda i alle disse tre bøkene som tok føre seg svært mykje om livet, kjærleiken, mørkret og døden.
Kveldsvæv er forresten eit gamalt uttrykk for når blomane lukker seg og tar kvelden.
Ønskjer med dette alle ein god kveld vidare.

«Steppeulven», Herman Hesse

steppeulven

«Steppeulven», Herman Hesse.
I det jeg runder av denne boka, om en mann i en helt spesiell femtiårskrise, er det bare en måned til jeg selv runder femti. Krise? Nei, men jeg tenker over hvem jeg er, hvorfor jeg er blitt den jeg er, om jeg har gjort de riktige valgene, om hva som har påvikra meg, hvordan jeg har påvirka andre, hva jeg har gjort med dem, skulle jeg vært mer konform eller konfronterende mot enkelte? Hvem hadde jeg vært i dag om jeg gjorde andre store eller små valg tidligere i livet? Brukte jeg motet når det virkelig gjaldt, eller bare misbrukte jeg overmotet på tull og vas. Har jeg påvirka andre negativt, tatt fra dem sine drømmer – eller har jeg beriket deres liv og hjulpet dem til å ta sine egne, men riktige valg? Er det bare jeg som skal stå til ansvar for mine hormoners påvirkning på dansen og på taleorganet, når det var hun som prøvde å ta, og tok kontrollen på dem? Er det en dans man må lære og ikke kommer foruten, hvis man vil finne seg selv. Er det noen der ute som hater meg? Hvis det er det, skal jeg bry meg om det? Hva er minst ensomt: Å være konform nok til å være sammen med mange? Eller ærlig nok til berike de man er likest og liker best? Eller skal jeg gå ut og inn i forskjellige roller, ta på forskjellige masker alt etter tid, endorfiner, hormoner og sted?
Det er sånne tanker man har når man nærmer seg femti. Akkurat de samme som jeg hadde når jeg ble førti, og tretti. Eller på vei hjem, alene eller i følge med noen, fra fest – i skoletimene og etter skolen når jeg var elev.

Denne boka er full av Søren Kierkegards livsanskuelser om valg for å finne sin egen identitet, midt i mellom de medfødte driftene i menneskemannen og de etiske og estetiske riktige normene som omgivelsene forventer – og ofte krever av oss, for å unngå utstøtelse av den spissborgerlige flokken. Vanskelig? Ja.
Hvis jeg skal prøve meg på å definere hva jeg oppfatter som fellesnevneren på å skrive klassiker, må det være å beskrive det ekstensielle, ved å følge et livsløps utvikling med samtiden, krydre dette med personlige kvaler – gjerne seksuelle kvaler, kjente filosofiske teorier, forskjellige kunstnere og dens verker – samt drøfe dette mot en og annen hendelse i Bibelen – tror jeg. Denne boka har alt dette – og det gjør den tidløs om det ekstensielle. Litt tung bok, og det er en fordel å google Søren Kierkegaard først – tror jeg.

«Bli hvis du kan. Reis om du må», Helga Flatland

Bli hvis du
I vinter. Ei natt. Noen timer. Noen hektiske timer, var jeg med på en FB-aksjon. Jeg er med i ei gruppe for veteraner, og en veteran takket for seg og soldatsamholdet, sa at vi på den gruppa var det beste i livet hans nå – takk for alt.
Flere fikk sporet adressa på navn, mobilnummer og andre veteraner i den byen han bodde. Ingen av oss kjente ham, men etter en stund var det en som skreiv på gruppeveggen at nå går det bedre med NN – han fikk snakke med noen.
Det er over hundre tusen NN-er i Norge. Alle har forskjellige opplevelser og forskjellige opplevelser av de samme opplevelsene. Mennesker er sånn – en soldat er et menneske.
Vi hadde god driv og var effektive den natta, vi veteranene. Helga Flatland har også det i denne boka. Imponerende faktisk. Veldig god driv i handlinga, med forskjellige perspektiv, historier og målformer om krig. Krig er ikke bare kuler og krutt – det er like mye angst og politikk. Veldig bra bok – gleder meg til de neste i trilogien. For ordens skyld vil jeg legge til at jeg hadde en tjeneste som ikke har satt sånne spor. Det er heldigvis mange solskinnssoldathistorier blant veteranene også.

«Mannen som ikke ville», Vidar H Andersen

mannen som ikke ville
Leser på nettet i dag at noen bloggere kan få bøter på opptil femti tusen kroner for å ha blogget om varer de har fått – altså er det å se på en binding, eller reklame. Derfor må jeg skynde meg å si at denne boka fikk jeg av forfatteren, og at vi at på til er blitt FB-venner. Da er det sagt, så får vi nå se da om vennskapet tåler min ubestikkelighet.
Til forfatterens forsvar kan jeg fortelle at jeg tok pause i «Hundre års ensomhet» for å lese denne boka. Det er et kompliment, men også en ulempe for ham, for da er det lett å både sameligne skriveskils, og lengte tilbake til Gabriel. Når jeg i tillegg likte «En mann ved navn Ove» så godt, er det lett å bli målt mot den også. Når det også er slik at jeg er veldig glad i Erlend Loe, begynner det å bli vanskelig. Vanskelig fordi skrivestilen kan likne litt på Loe, og når historien er om en ganske gretten ensom manns liv, går tankene mot Ove. Boka følger «Kjell», en rutinert rutinefokusert sjokladefabrikkarbeiders hverdag, som får sine tankeblikk tilbake i livet sitt når han sitter og dagdrømmer ved samlebåndet. Småmorsom skrivestil, med småmorsomme små uavhengige historier, men savner først og fremst dialoger som kunne gjort historiene og personene mer slagkraftige. Savner også en større sammenheng mellom historiene og den personen Kjell er i dag, for han er litt mer satt nå enn tidligere i livet. Det kan skyldes en beskrevt kjærlighetsavvisning, men synes ikke det holdt helt inn.
Ser alikevel frem til å lese «Mysteriet» av samme forfatter, må bare ta hundre års ensomhet først. Har ca sytti år igjen.

”Mysteriet”, Vidar H. Andersen

mysteriet
En barne- og ungdomsvenn, klassekamerat, gjorde det med sin samboer, først med ei flaske i hodet, så hagleskudd i brystet – på kloss hold.
En romkamerat i militæret gjorde det, med sin hybelvert, med øks – delte hodet.
En jeg traff gjennom en fritidsaktivitet gjorde det, med sin eks, med grovkalibret gevær fra langt hold, gjennom sitt tidligere soveromsvindu.
Hvem som begår drap kan være vanskelig å si på forhånd, ikke engang etter de er dømt kan vi være helt sikre – las noe om Torgersensaken senest i dag. Hvem som dreper hvem er et mysterium, og fylt av tilfeldigheter.
Tilfeldigheter er også noe vi alle opplever. Jeg kjørte, sånn rent tilfeldigvis, gjennom Oslo 22.juli 2011. Først slapp jeg utrykningskjøretøy forbi meg, så begynte de å stoppe bak meg for å hjelpe folk – først etter at vi hadde kjørt forbi regjeringskvartalet og møtte ambulanser skjønte vi at vi var på vei bort fra noe vi antok ville være en historisk hendelse. Vi stoppa og plukka glassbiter fra dekkene og oppsøkte steder med internett for å finne ut hva som foregikk.
Hvis en forfatter hadde skrevet en thriller om det som skjedde 22. juli, før det faktisk skjedde, hadde jeg dømt det som usannsynlig og dårlig splatterlitteratur. Nå er jeg litt mer tilbakeholden med å si det – man kan aldri vite. Virkeligheten kan være både grusom og tilfeldig.
Det er med det bakteppet jeg leser denne boka, så hva som er hva i denne boka skal ikke jeg bedømme. Men som leser vil jeg si at den var veldig fengende etter en litt bevist konstruert dårlig start fra forfatteren: noen beskrevne liv, et drap, en etterforskning og en rettssak – alt full av små hull som leseren skjønner at det er disse hullene boka egentlig handler om. Det er kanskje krim – jeg vil kalle det en thriller, men ikke la oss henge oss opp i det.
Det er veldig god driv i boka, som tar veldig godt opp dagens tidsånd; i at de som ikke er akkurat som flertallet, som kaller seg normalt, lett kan bli satt utenfor. Det kan være de som er dumme, stygge eller fete, men også de som er flinke. De kan faktisk være for flinke. Dette har vært heftig diskutert her i hjernehovedstaden Trondheim. Den tar også veldig godt for seg hva vi kan finne ut av hverandre hvis vi er på nettet – gjerne utstøtt og har større hjerne enn omgangskrets. Hva ensomme ulver kan bruke sine ferdigheter til, har jeg beskrevet lenger oppe.
Har selvfølgelig googla forfatteren, og etter det tar jeg for gitt at de tekniske beskrivelsene holder vann. Her leverer han i bøtter og spann, så den delen av boka likte jeg veldig godt – skulle bare ønske at han kunne begrensningens kunst litt bedre, ikke på data, men dette med drama, tråder, nære relasjoner, kjellerlemmer og drap. For meg ble det litt mye kjellerlemmer, tråder og tauverk, som han fikk til å henge sammen til et fint nett – det er ikke det. Ikke falt han gjennom selv heller, men for meg kunne han godt ha redusert trådene noe, og redusert lengden på boka. Da hadde den blitt langt bedre, men det er nerve hele veien inn, så han er god på å holde spenningen oppe. Jeg las eboka. Ser at papirutgaven den er oppgitt til 561 sider, og ble egentlig litt overrasket at den var så lang, for det er et vanskelig format så lenge det ikke er en historisk roman – synes jeg.
Men det var meg. Har fått med meg at det er mange som liker innestenging, drap, kniver og smygtitting, og alle dere vil nok like den bedre enn meg.
Leseopplevelsen var kjempestor, da boka handler mye om både fildeling og FB, og jeg samtidig hadde gleden av å drøfte ”mykje og ymse” med forfatteren på nettet samtidig. Artig. Tror ikke det har påvirka ærligheten i det jeg skriver, da jeg liker å være tro mot min egen magefølelse.