«Den siste pilegrimen», Gard Sveen

img_2840 
«Den siste pilegrimen», Gard Sveen

Krim. Lett å legge fra seg. Ujevn. Synd at et skikelig mysterium fra krigens dager, med masse indisier, skal bli så ødelagt av at forfatteren skriver så kjedelig i den fiktive ramma rundt dette. Kjeeedelig langsomt utenomsnakk, fra både vår tid og fra svunnen tid. Usannsynlige tilfeldigheter står i kø for å binde ny og gammel tid sammen. Fungerer dårlog. En tredjedel av boka var rikelig nok for meg, men jeg kom meg igjennom.

Rivertonpris og greier. Jaja. 

«Innsirkling 3», Carl Frode Tiller

Innsnirkling3
Rart å kjenne seg tom når ein eigentleg er stappfull av inntrykk – men sånn er det no.
Tiller leverer i bøtter og spann også i denne siste boka i trilogien. Den tek vidare dei gode samtidsskildringane og utvidar person og konfliktnivået frå dei førre bøkene – både i dybde og perspektiv. I denne boka får vi også endeleg møte denne mystiske Daniel, som altså vert beskriven av folk han kjente tidligare i livet gjennom brev.
Boka er stappfull av gode dialogar, så gode, ofte stikkande og uforutseielig, at dei lesast med ein klump i halsen. Han skildrar vanskelege relasjonar svært kjenslenært og sårt, med detaljerte kropps og mimikkskildringar oppå dei dialogane som ofte er vendepunkta i handlinga. Tiller er kritisk til dei radikale politisk korrekte besserwissvassmiljøa i studentbyen Trondheim, men på ein veldig ironisk måte, så det er litt vanskeleg å tyda kva han eigentleg meiner om dei – men han framstiller dei som svært patetiske. Det han er best på er det mellommenneskelege planet, særleg dette med endring. Korleis me endrar oss etter kvart som tida går. Kva dei som ein kjente tidlegare i livet trur om ein. Tida har ikkje stått stille for nokon, og det kjøm godt opp i dagen når ein treffast.
Eg har sjølv, som Tiller, flytta frå ei bygd inn til Trondheim, har sjølv endra meg – det har barndomsvenane mine også. Kor godt kjenner vi kvarandre eigentleg no? Mykje å tenkje på.
Veldig bra trilogi dette her. Tiller altso. Ta han fram, dette verket blir ståande som noko støtt – lenge.

«Snø som vil falle over snø som har falt», Levi Henriksen

Snø

En Volvo Amazon. Ei lita bygd og bygdesladder, konflikter, en lensmann, hans betjent og et gamlehjem. En død bror. Ei plate med Ramones, håp, tilbakeblikk og et dårlig rykte, kulde og snø. Det er kulissene. Historiefortelleren er en som kan å fortelle. Forteller med støv, lukter, lyder, metaforer og tilbakeblikk på en fantastisk levende, ujåla og detaljrik måte. Kjempebok, som gjør enn både trist og glad.

«Armageddon halleluja», Dag Hoel

Armaggeddon
Er veldig glad for at jeg kjenner flere dypt religiøse, hvor jeg vet at noen også er svært aktiv i sine miljøer, og de er gode folk – slik at jeg ikke faller i fella for å generalisere, men minner meg på at de miljøene, både fjærn og nær, som forfatteren har møtt, er små smale ytterst ute mot avgrunnen. Kristensionister og akopalyptilere.
At folk har behov for å tro på noe, er det ingen tvil om, og vi skal være glade at vi ikke har så mange fanatikere, uansett hvilke gud, religion eller apostel de tror på her i landet. Vi har en flott folkekirke, og mange religiøse miljøer som gjør et fint og viktig arbeid for mange svake som trenger tilhold. Hurra for det.
I denne boka derimot, er det mye skremmende lesing om hva folk får seg til å både akseptere, tro, forfekte og samle inn penger til. Forfatteren drar på tur til Israel sammen med folk som har et fanatisk forhold til både bibelen, Israel og endetiden. Han kommer under huden på dem, og formidler deres tanker, ord og gjerninger på en respektfull måte med fulle navn og kildehenvisninger som dokumentarforfattere kan. Samt at han tar ganske grundig for seg noen ekstreme hendelser og miljøer i USA.
Hvis dere lurer på hvorfor det er krig i verden, bør dere lese denne boka om fanatiske miljøer. Han tar for seg noen kristne, men tipper det er mye av de samme underliggende propagandaen og virkemidlene som råder i andre ytterligående sider i andre religioner.
Tror ikke det blir fred i verden i år heller – for å si det sånn.

«Harpesang», Levi Henriksen

Harpesang
En varm, rørende, morsom historie om en musikkprodusent som i bakfylla, i ei kirke, hører et band som rører noe i ham som ingen før har fått til. Han setter firmaet på vent, for å søke i seg selv etter ny livsglede, og for å få dette bandet, bestående av tre sterkt troende 80 åringer til å få musikken sin ut til folket.
Ei bok om søken etter meningen med livet, og om å være tilstede i sitt eget liv. Forklaringer på hva musikk egentlig kan være; en blanding av kunstneriske uttrykk i vakker harmoni med følelser og omgivelser, og om at det tilsynelatende perfekte i svært mange sammemhenger, både lyd og visuelt, ikke nødvendigvis er verken det mest spennede eller det vakreste. Noe som er perfekt i det enes øye, kan godt være fælt i noen andres øre.
Når det er Levi som skriver, får man også masse humor, kunnskap, gode person og omgivelses skildringer i og rundt Ebel Ezer og en gammel bil. Opel Kaptein denne gangen + masse bibel og musikkpreferanser, pinsevenner og andre venner, intriger, opplevd og uoppnådd kjærlighet. Du å du – det er tårevått.

«Fuglane», Tarjei Vesaas

Fuglane
Eg plar lesa ein klassikar no og då. No vart det Fuglane. Utan tvil ei sterk bok med gode skildringar av natur, og naturbilder inn mot menneskesinnet. Vi fylgjer Mattis og systå hans Hege, som bur åleine i ei stove i skogen. Dei har på kvar sitt vis si eiga utfordring, og utfordrinha heiter Mattis. Mattis kan vel omtalast som ein bygdeorginal med kunstnarkjensle – men utan kunstnarhender og tolmod. Dette vert særs vanskeleg for di både, når Hege, som har passa bror sin i firti år, får ein framandkar på besøk. For det er ikkje lenge han er framand, for å seie det slik – han vert der verande. Veldig mange universelle problemstillingar om livet, og frykt om framtida, kjem til overflata – ja, under også.

«Jenta som sluttet å snakke», Trude Teige

 

Jenta som slutta

Viktig og alvorlig tema dette her med grafsende menn i nære familiære, eller andre nære relasjoner, la det være seg både i idrett eller andre organisasjoner hvor folk med stor aldersforskjell også har et maktmessig overtak. Vi leser jo stadig vekk om overgrep i lukkede miljøer med foldede hender. Og at hun får fokus på slikt og bruker egne opplevelser til det synes jeg er topp.

Som Herøyværing i trøndelag er det jo også artig at Trude skriver fra området jeg kommer fra, så jeg synes den var både spennende og underholdende – selv om jeg synes at virkemidler som dårlig vær når det «stormer som verst» og telefoner som ikke virker i kritiske faser er oppbrukt for.
At det også er kunstig tette relasjoner og at folk får med seg det meste, er det lett å bortforklare når hun legger handlinga til et bittelite sted. Lurt.