«Fugletribunalet», Agnes Ravatn

Fuglet

NRK programleiearen Allis flyktar frå sin kjærast, Johs, og resten av sivilisasjonen, i skam, etter at ho hadde svikta Johs når ho for på og hadde seg med sjølvaste Kringkastningssjefen. Slikt gjer ein ikkje ustraffa – slikt blir det lett bygdesnakk i byen ta.
Ho flyktar – vil distanse og einsemnd. Ho får seg jobb hjå ein annan som vil ha det same; einsemnd og distanse men nødvendig praktisk hjelp. Når to mennesker, mennesker er sosiale vesen, når to slike vil vere einsame; vil dei då likevel føle eit fellesskap i dette ønsket og søke det – eller blir det kaos hvis den eine trør den andre for nære?
Forfattaren triller ut ein thriller om denne grunnleggande fellesskapsinstinktet vi menneska har i oss. Ho legg ut bilete etter bilete frå livet i dette avsidesliggande huset og hagen. Men sidan det berre er Allis sine tanker me får ta del i, er det stadig noko vi ikkje kan forstå. Etter kvart fell fleire og fleire bilete på plass, men det er det stadig ein og anna brikke som manglar – og då kryp boka under ryggskinnet. Creepy trur eg det heiter på nynorsk.

Vinner av Romanprisen 2013.

«Klokkemakeren», Gert Nygårdshaug

Klokkemakeren
Forfatteren bruker jo å dra lange linjer frem og tilbake i tid, ofte strekker han ut et stort lerret, lengt utenfor de kjente rammene, og fargelegger godt, også ofte med svart/hvit.
Vel, i denne boka synes jeg han ikke var spesielt heldig. Boka handler om Tid og tidsforståelse, og for meg ble den for stillestående. Den hadde riktinok en litt spennende begynnelse og slutt, men i det store og hele likte jeg boka dårlig. De som blir fasinert av bøker med svært få punktum, masse komma og semikolon, kan sikkert studere denne og glede seg over det. Siden boka handler om tid, antar jeg at han brukte denne tegnsettinga som et spesielt tematisk virkemiddel, men jeg synes det ble for lite eller for mye av det gode.

«Alle utlendinger har lukka gardiner», Maria Navarro Skaringer

Gardiner
Dette med språk: godt, dårlig, bokmål, nynorsk, fin flyt, lyriske vendinger, gode miljøbeskrivelser osv, er jo ofte viktig – mer for noen enn for andre.
Denne boka fra et flerkulturelt oppvekstmiljø på Romsås, hvor vi følger ei jente med hud og hår, i korte kapitler om hverdagslige utfordringer, er skrevet på sosiolekt. Kjempetøft virkemiddel, man kommer veldig nært på miljøet og fortellerstemma med dette virkemiddelet. Og det er veldig interessant med ei sånn stemme om og fra innvandrermiljøet i Oslo.
Litt slitsomt å lese til å begynne med, for både setningsoppbygginga og enkelte ord er lizm ikke sånn jeg er vant til. Når vi leser til vanlig, leser vi jo egentlig ikke alle orda fullt ut, vi gjennkjenner de fotografisk også – og her var det mange nye bilder.

«Ei uke i København», Olav Bjorå

En uke i køben
For ei fantastisk lita pærle av ei bok.
Først følger vi noen vidt forskjellige folk hver for seg, og man aner at de fleste vil prege fortellinga på sitt vis. Vel, de fleste gjør det, og det blir både dramatisk, lunt, spennede og gåtefullt – særlig etter et sjelsettende vendepunkt i boka. Både Søren Kierkegård og Dan Brown er nevnt i boka, og deres arv er på hvert sitt hvis med i boka. Jeg bruker å leite etter de gode setningene i bøker, de som forteller noe, de som gjør en vending, de som er gode og lese, gode å smake på – og å ta med seg videre i livet. Denne boka hadde mange sånne. Dette er ei bok som er full av gode setninger, gode råd og mye livsvisdom, men uten at det blir påtagende og moralistisk. Rett og slett en god dannelsesroman, en god mystisk og gåtefull dannelsesroman, ei reise gjennom livet, på ei uke, hvis handling er lagt til Køben med personer fra de skandinaviske landene. De har et utrolig godt driv med sine små kapitler – sånn at det er lett å bare lese ett til, så enda et osv…..
Prøv da vel.
Det ryktes at Olav Bjorå skriver flere romaner – gleder meg.

«På terrassen i mørket», Hanne Ørstavik

Hanne ørstavik
Hanne Ørstavik har jeg hørt mye godt om, og jeg ble da så nysgjerrig at jeg må lese ei bok av henne. Valget falt på akkurat denne boka, for den var tilgjengelig på eBokBib.
Boka handler om ei som er blitt svikta, har kjærlighetssorg, og finner ut at hun vil forske litt på dette med sex med og uten kjærlighet, ved å bli eskortjente i Malaga.
Hvis man er forelska og blir i ett med noen, legger igjen noe av seg selv i forholdet, er man da like hel når forelskelsen og forholdet tar slutt. Hvem er man i så fall da? Særlig hvis det det viser seg at den andre parten ikke la like mye i det, men har tafsa med gruppesex på si. Hvem er man etter dette?
Hva er det å elske, hva er kjærlighet i familieforhold, mellom mann og kvinne. Hva er det å elske, også fysisk, ha sex, med og uten kjærlighet. Er det det samme – for alle? Skriver godt og sømløst mellom sine indre tanker på en terrasse i Malaga, hennes forskning og beskrivelser om sexakter der nede, og tilbakeblikk tidligere i livet i velstabla setninger – men kjedelig.
Ønsker alle en fin Valentinsdag

«Alfabethuset», Jussi Adler-Olsen

Alfabethuset

Gjesp.
Jeg burde ha lyttet til min indre stemme allerede på side 27, ved en hunde/menneskejakt med Hardyguttenivå, men godtroende som jeg er fortsatte jeg med ca. 250 støvete, klebrige og kjedelige sider hvor usannsynlighetene og gjentakelsene sto i kø, men så heldigvis midtveis fikk den ny vitalitet ved del II, en god stund faktisk, før den mot slutten gikk det over som en parodi på en dårlig James Bond aktig film, for så helt på slutten prøvde seg på noe hollywoodsk. Noen mener dette er krim, men tror det er ment å være en spennende thriller – eller noe i den duren.

«Sju dagar i August», Brit Bildøen

Sju dagar i august
Den 22.07.11 mista landet sin uskyld, vert det sagt.
Det rette er vel at nokre mista, andre fekk – og at alle har eit forhold til denne dagen.
Eg fekk. Eg fekk sterke bilete då eg kjørde, heilt uvitande, over glasbota i Oslo forbi Regjeringskvartalet. «Ta fram ein mobil og finn ut kva det er”, sa eg når sjukebilane kom bak oss. «Dette kjem i historiebøkene, men eg veit ikkje kva det er».
Vel, no veit me, og andre veit det bedre enn hine.
Eg fekk noko. Eg såg og fekk eit minne. Eg såg og slepp å undrast. Det ein får, det er. Ein slepp å undre og gruble, det kan endrast og tape si kraft – og det gjer ofte det. Same kva det er.
Om ein mistar, har ein mista, og ein kan miste det umistelege. Det er noko heilt anna enn å få. Eg er glad eg fekk.
Forfattaren skriv om nokon som har mista – og dei mødast. Forteljinga er nokre år fram i tid, men gir stadige tilbakeblikk til tida rundt 22.07. Det ligg ei sorg i heile boka, venda og spegla av dialogane, som er såre, tolkbare, blir overtolka, dei er vendepunkta, dei legg føringa for det som kjem etter.
(Dei er «Tillerske»).
”Etter sol kjem det regn” vert det sagt.
Forfattaren bruker været og andre naturbilete heile vegen. Heile den tunge vegen ein må gå. Legg merke til det når de les.
Boka vann NRK P2 Romanpris 2014 – og vil bli hugsa for meir enn det.

«Kalak», Kim Leine

Kalak
Petidin er sterke greier. Det har jeg selv fått mot svært sterke smerter ved et par anledninger. Kim begynner boka med en troverdig beskrivelse av hvordan denne medisinen virker. Kim vet. Kim er sykepleier, og sykepleiere vet slikt. Kim har også brukt denne medisinen. Ikke som medisin, og da kalles det ikke bruk – men misbruk.
Forfatteren er egentlig norsk, eller norsk/dansk, skriver på dansk, men oversetter selv sine bøker til norsk,. Selv om boka er oversatt til tolv språk, var det en dansk versjon jeg fikk tak i. Det er jeg faktisk glad for – følte meg veldig nærme historia på den måten.
Boka er en endringsroman, det skal være en blanding av virkelighet og fiksjon. Hva som er virkelig og fiksjon er det vanskelig å vite – kanskje også for forfatteren selv, som skriver sterkt og hardt om et levd liv. Om et hardt levd liv, i frykt, rus og sus – da kan nok også fiksjon oppleves som virkelighet. Den er så åpen og hard at den i perioder er vond å lese.
Kim vokste opp i et beskytta bur i Jehova vitens ånd. I et bur fylt av Jehova og frykten for verdens undergang, men samtidig beskytta mot både gleder og trusler i vår egen samtid. Når han bryter seg ut, forlater det buret, er han ikke klar nok og skikka nok til å takle både de fristelsene og de reelle farene som er i det virkelige livet. Boka handler om dette. Søken etter livet, i frykt, med nyskjerrighet og pågangsmot. Det går dårlig, han misbruker og blir misbrukt, men både får og tar nye sjangser.
Vi følger Kim på sin reise gjennom livet fra Norge, via flere opphold i Danmark og på Grønland. Han beskriver liv og død, gjøren og laden, utrolig godt. Særlig grundig om liv, sex og litt død på Grønland, hvor han får jobb på helsestasjoner rundt på de småe stedene – med de gledene og særdeles vanskelige utfordringene det gir. Her blir han veldig godt inkludert blant grønlenderene, men flytter grenser og svever litt ut også, og jeg begynner å lure på om de damehistoriene noen av mine fiskervenner fra ungdommen fortalte om sine forlystelser med grønlandske damer var sanne.
Takk til Olaug som som introduserte meg for denne flotte prisbelønte forfatteren, som skriv så godt om noe han vil formidle. Dette er ei LEVD bok, som er formidlet av en som både VIL og KAN formidle – da slår det ekstra sterkt – og virker for ham mye bedre en petidin for å få kontroll på/forsøke å bli kvitt det vonde.
Har tidligere lest den flotte «Profetene i Evighetsfjoren», som han fikk Nordisk råds for, og skal lese flere av ham. Men først blir det Carl Frode Tillers «Innsirkling 3», så Trude Teiges «Jenta som sluttet å snakke» etterpå.
Trur eg.

«Bare et menneske», Kristine Næss

«Bare et menneske», Kristine Næss
En ting er i hvert fall bra sikkert, og det er at det er to ting jeg ikke har greie på; kvinnfolk og litteratur.
Denne boka burde hete «Uro, før og nå».
En kriminalsak ligger som et bakteppe når vi følger noen kvinnskikkelser i kvinneperspektiv og føleri, overføleri, gjennom flere generasjoner. Kriminalsaksteppet var syltynt, og jeg skjønner ikke hvorfor den er nominert til Nordisk råds litteraturpris. At Jon Fosse også er det forstår jeg godt. Håper og tror han vinner, men hva vet jeg – jeg har ikke greie på sånt.

«Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til», Liv Marit Weberg

«Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til», Liv Marit Weberg.
Denne fikk overraskende for mange, (særlig for anmelderkorpset som ikke hadde sett den), Kulturdepartementets litteraturpris, barne og ungdomsbøker.
Siden jeg er far til ei på 19 som er i ferd med å forlate redet, og skal ta sine videre valg her i livet, tenkte jeg at jeg er i målgruppa for boka – for boka handler om akkurat det.
Vi følger ei svært innadvendt jente i jeg-perspektiv. Tror ikke vi fikk vite navnet, men hun, hva hun nå måtte hete, tar ikke tak i livet sitt i det hele tatt – før hun blir sulten. Da forsøker hun i vert fall litt tafatt. Merkelig skrivestil det her, og det tror jeg er derfor forfatteren har fått prisen. Språket er nesten irriterende tafatt, det passer karakteren og gir den sjel. Tittelen på boka passer jo også godt med at jeg ikke husker navnet på hovedpersonen.
Lettlest, ikke noen stor opplevelse, bortsett fra at jeg nå skjønner at jeg ikke tilhører målgrupppa allikevel. Gleder meg til å fortsette med Jon Kalmar Stefansson.

”Innsirkling”, Carl Frode Tiller

Innsirkling

”Innsirkling”, Carl Frode Tiller
”Født sånn, eller blitt sånn?”, er eit uttrykk som har festa seg i det norske språket etter ein tv-serie med same namn. Mine tankar gjekk til denne no medan eg las boka.
Viss du vaknar med hukommelsestap, ikkje huskar det slag av ditt tidlegare liv, og du i tillegg får vita at mor di er død for lenge sidan, og at ingen veit kven din biologiske far er – ja kva gjer du då? Ringer Harald Eia kanskje? Neppe.
Ein langt betre ide er å setja inn ei annonse med bilde av deg sjølv, og håpe på at nokon kan fortelje deg kva kar du er. Håpe at folk skriv til deg – om deg.
Breva kom, og denne boka var ”litt vanskeleg å leggja frå seg” – for å seie det sånn. Ikkje fordi ho var så enormt bra, heller fordi eg brukte mesta halve boka før eg kom skikkelig inn i ho – og hadde faktisk lyst til å leggja ho frå meg – men fekk det ikkje til.
Han skriv veldig godt, det er eit spanande prosjekt, er svært god til å skildre det nære og det sarte – ja, og det svarte også. Veldig god på det.
Grunnen til at eg sleit var at ho var so oppstykka, og det kravde mykje konsentrasjon. Eg hadde vanskar med å skjøne kven som var kven i disse breva. Hovudpersonen var den mest distanserte i heile boka, og det var no litt tøft etter kvart eg kom inn i det og skjøna opplegget. Breva skildra livet til hovudpersonen, litt kva han hadde gjort, men mest kva han hadde opplevd, det som hadde skjedd rundt ham, og korleis dei oppfatta han, i gode person- og miljøskildringar. Gode tidsbilete var der og – veldig gode, og han fekk også fram mange gode bilete galleriet i boka hadde i hovudet – akkurat slike saker som so mange andre også har hatt i hovudet.
Er glad for at eg fullførte boka, men blir overraska om eg ein dag sit her og les i Innsirkling 2 – men so er no det slik at eg likar no overraskingar eg då 😉