«Bergenstoget plyndret i natt», Jonathan Jerv.

«Bergenstoget plyndret i natt», Jonathan Jerv.Denne boka regnes av mange som den første påskekrimboka i historien. Den tar for seg et godt planlagt ran av bergenstoget, et tog full av påsketurister, og det er et viktig poeng at en dag i påska den gang, som nå i 2015, var 1. april.

Lettlest og fornøyelig bok, skrevet av The Nordahl Grieg him self, og hans venn Niels Lie. Ei bok om god planlegging, jordisk gull, jordisk kjærlighet og selvbebreidelse – og slutten ble ikke helt som jeg forventa.

God påske 

 

«21 dager», Sidsel Dalen

For litt siden las jeg Sidsel sin første bok, og den var såpass bra, at når jeg hørte at denne var enda bedre tok jeg fatt i denne også – og den er bedre.
Norge er et langt land, med få innbyggere, men med stor økonomisk makt. Og når da hele maktapparatet er samlet i en by, er det ikke rart om det skulle bli noe samrøre. Børsen ligger nærme Skippergata, og «sånn går no dagan» – både for de med økonomisk og politisk makt, og de som er helt ut på den andre kanten, men i samme gata; de prostituerte uten oppholdstillatelse og annen makt enn….tja, de har vel ikke makt i det hele tatt.
Den røde tråden i boka her er at enkelte ikke klarer å se lengre enn sine egne behov – enten de er nederst på stigen og søker det helt basale, eller om de er øverst og søker etter MER MER MER, koste hva det koste vil, og at manglende impulskontroll gjerne fører til manglende puls hos andre.
Boka følger en journalist, som føler seg lite vedsatt, på jakt etter nyheter for sin oppdragsgiver, og må søke både blant de prostituerte, i direktorater og i finansmiljøene – som har kontakter i direktorater, blant de prostituerte og blant deres halliker.
Her er mye dop, utnytting, trusler, makt og avmakt, men også beskrivelser av nære gode og dårlige relasjoner.
Komposisjonen var bedre, og språklig var den mye bedre enn i den forrige boka. Hun lekte seg mer med litt syrlige undersetninger, men jeg synes hun dro litt inn litt for mange vanskelig nære relasjoner, både blant ofrene, drittsekkene, seg selv og i maktapparatet. Alle hadde liksom en forklaring på å gjøre noe som ikke er ”etter boka”. Alle ville være filantroper, de ”skulle bare” først – og slutten ble litt for ”dette passer bra på film” – aktig.
Hennes neste thriller blir sikkert veldig bra.

«Bikubesong», Frode Grytten

Bikubesong
Eg er ikkje det ein kallar ein målmann, men eg har heller ikkje satt meg noko mål om å ikkje være det, og har slett ikkje noko vanskar med å lese nynorsk, særleg ikkje når det er Frode Grytten som har ført pennen – for han fører den godt, og jordnært.
Bikubesong er ein roman, seiast det, men har også sett den omtalt som ei samling av noveller. Eg veit ikkje, og det er ikkje så nøye. Det som er nøye, er at han er flink til å skildre. Han skildrar ein liten by, Odda, men kunne sikkert ha vore kva liten by eller bygd som helst. Han skriv 24 forskjellige historier, men omgjevnadane er mykje dei same. Skjebnene, folka og dei forskjellige relasjonane snurrar seg rundt Murboligen. Ei blokk, eit hus «så lytt at ein kan høre om naboen inhalerte eller ikkje når han tok seg ein røyk».
Her skjer mykje og inkje. Mest mykje. Alle historiene var ikkje like gode, og det var bra ,for det gjorde dei gode betre.

«Mors og fars historie», Edvard Hoem

Mor og fars historie
Edvard er ein forteljar. Han fortel. Dialogane, som eg ellers er så glad i i bøker uteblir. Eg sakna dei til å byrja med, men så fann eg ut at dei forsterka forteljinga med at eg sjølv måtte stoppe opp og sjå føre meg det som vart usagt – fylle hola sjølv. I boka fortel han om bønder, odel, soldatar, hopehav, svartsjuke, sjukdom, lengsel og prediken.
Om å tjene herren utan å vere herre over eige liv.
Ottadalen en har for meg vore ein av dei kjedeligste dalane i kongeriket – det er det ikkje etter å ha lest denne boka. Ei «tyskertøs» er sentral i forteljinga, og eg må berre sei at eg misunner dei som hadde sånne sterke kjensle for andre at dei berre måtte leva ut den kjærleiken dei møtte. Tenk at dei valgte, så tidlig som på 40-tallet, alle veit kor langt likestillinga hadde kome då, tenk å få oppleve ein så sterk kjærleik og begjær at «du gir deg hen» til noko så politisk ukorrekt som til ein soldat frå fienden. Standhaftige damer det der.
Edvard svimsar naturleg nok mykje innom bibelen i denne boka. Eit sitat som eg blir hengande ved er Salomos ordtak: «ei god hustru er mer verdt enn perler».
Eg las boka om oldefaren, «Slåttekar i himmelen» først. Denne om bestefedre, far og mor var skriven før, men å lesa dei i denne rekkefølgen gikk heilt greit, då det følgjer tidslinja som om det var ein film eller tv-serie. Noko eg håpar aldri vert laga. Hoem må lesast, bileta han skapar i tekst, må tenkjast i hovudet – ikkje bli laga av andre.

«Mormor danset i regnet», Trude Teige

Mormor danset i regnet
Boka er en roman. Om den kan kalles historisk roman er jeg usikker på, men Trude bruker, som vanlig, sin journalistiske innfallsvinkel med masse research før hun skriver. Denne boka kom til etter samtaler med Ragnar Ulstein, en krigshelt, som intervjua norske jenter som gifta seg med tyske soldater, ga slipp på sitt norske statsborgerskap, dro til et Tyskland som lå i ruiner etter krigen – også i øst hvor russerne gikk på med krum hals. Hun tar oss inn i en del av krigshistorien som har vært fortiet. I Demmin voldtok russere nesten alle byens kvinner. Dette førte til en bølge av familiedrap og selvdrap for å unngå traumer. 700-1000 tok sitt eget liv.
Interressant påminnelse om at det var krig i Tyskland også, og at også der gikk krigen ut over sivilister.
Sånn sett ga boka, i tillegg til googling om temaet, meg nye perspektiver og for meg ukjente sider av krigen. Men som ei tilfeldig bok, uten interesse eller kunnskap om dette temaet, er jeg ikke så veldig imponert. Etter min smak kunne den vært mye bedre hvis hun hadde kutta ned på den kjærlighetshistoria av handlinga som var lagt til vår tid – selv om den hører til i helheten.
Men vil allikevel gi tommelen opp for Trude Teige for alt arbeidet hun har lagt ned for å få frem denne delen av krigshistoria. Ei stor avis, tror det var Dagbladet, fulgte opp med en syvsiders reportasje om temaet, så her ser vi igjen at romansjangeren kan ha en kraft i tillegg til underholdning for oss som leser romaner.

«Kledd naken», Agnes Lovise Matre

Kledd naken
I førre veke sa en advokat at jenter burde tenkje seg nøye om, om dei vill anmelde valdtekt, då det er ei stor tilleggsbelastning, og det er særs få av disse menna som bryt seg på underlivet, og da inn i heile livet og gjer det skjørare og vanskelegare, som blir dømde. Så skjeldent at me ser laussalgspressa omtaler valdtekter som «angivelige valdtekter» eller «påståtte valdtekter». Det er det denne drivande skrevne boka handler om. Valdtekt i nær relasjon. Kor partane prøvar å leve med det etter ugjerninga, og kor bygdedyret snik seg rundt i krikar og krokar når det vêr teft av stemningsendring i nabolaga.
Viktig tema, godt skreve, gode formuleringar – bra jobba.
For meg hadde boka vorte mykje sterkare og nærare om ho hadde tona ned dei avvikande personlegheitstrekk til gjerningsmannen, lot bygdedyret være folk flest og ikkje bygdefolk med taushetsplikt, og også tona litt ned anna negativ fylleadferd kor born var involvert.
Det vart litt mykje thrillereffekter som eg føler at eg har lese før.

«Guds barn», Lars Petter Sveen

Guds barn
Å hevda at eg er kristen vil nok være en overdrivelse, og truleg brot på eit bod eller to, men eg er litt fasinert av bibelhistorie, synes bibelen er verdas viktigaste bok, at Jesus var ein klok fyr, og at dei ti boda er heilt flotte reglar å prøve å etterleve. Fint at dei dukka opp for å modernisere denne heilt håplause mosegrodde Moselova – synd at ho ikkje er gravlagd for lengst.
Eg har gått i Golgata, vore i Betlehem, traska i sonens fotspor i følge med ein prest, sett og tatt på dei hellige stadane, og følt den hellige andes dårlige ånde ved klagemuren. Eg har blitt trua med våpen, og eg har trua andre med våpen. Sett so mykje maktmisbruk og undertrykking av disse som trur dei har greie på fred, frelse og slikt, at eg har mista trua på so mykje. Eg har eit inntrykk at våpen er alle religioner felles multiplum. Rart, når dei faktisk trur på den same guden – eller kanskje ikkje? Men å lese historier om kva folk gjorde, eller kva folk trudde dei gjorde, der nede for et par tusen år sidan liker eg godt, men denne boka var rett og slett kjedelig i lange perioder – men eg er glad eg las den heilt ut slik at eg fekk med meg slutten. Den var bra. Det er ei bok eg vil kalla velskreven, det var noko med språket, og utmalinga, denne hoppinga, som gjorde at det ante meg at det var vel verdt å fullføre.
No gler eg meg til å lese «Da punken kom til Lefsevika», Christopher Nielsen. Skal være mykje livsvisdom i den også.

«Hvitt hav», Roy Jacobsen

Hvitt hav
Veldig kjekt å være tilbake på Barrøy. Alle som vil lese denne bør/må lese De usynlige først – alle bør egentlig lese den.
Som i forrige bok De usynlige, som kunne het Det usagte, er heller ikke denne overforklart, men på en litt anna måte. I den første mangla dveling og unødvendige men vanlige dialoger – i denne legger han inn hull i handlinga som gir spenning. Han forteller altså uten å fortelle, og skaper spenning uten å formidle den. Det er fortellerkunst det. Det er så mange bøker, TV-serier og filmer om Andre verdenskrig, at jeg synes det er både rart og dristig å skrive mer om den, men den godeste Roy Jacobsen får det til uten at i hvert fall jeg føler å ha fått historia og kulissene tidligere. Boka er full av gode setninger. Setninger man vil lese om igjen og om igjen for å tygge og smake på. Sånt er herlig. Hvis det skal nevnes noe han etter min smak kunne ha spart på, så er det hovedpersonens fantastiske egenskaper og initiativ på det meste. Akkurat det ble til tider, eller i sum, litt for fantastisk – men tror nok mange vil like akkurat det veldig godt.
Mener å ha hørt rykter om ei tredje bok. Tror den kommer – og jeg gleder meg.

«Bror din på prærien», Edvard Hoem

Bror min på prærien
Boka heng saman med «Slåttekar i himmelen», handlinga veksla mellom armod, fortviling og håp i Norge, og om håp, strev og kvalar i den nye verda «over there». Det var masseutvandring av «lykkejegarar» frå midten av 1800 og til byringa på 1900. Då var folketallet i Norge ca 2 – 2,5 mill, og so mange som 800 000 drog ut.
Boka skildrar identitet og strev i den nye verda, fundamentale ting i livet i Maslows behovpyramide, men også om teknologisk utvikling og endring i samfunna, både her og der, som fylgje av det. Gudstru – og tvil, slekters gang, behov for å finne seg sjølv, midt opp i det å ha sikkerhet i kvarandre, er viktige tema i denne boka, som i den førre. Lykkejegarar er jo det mykje snakk om no i dag også. At nokon måtte setja bort born, og at folk måtte flykte for å skapa seg eit liv, ja det er berre 100 år sidan «vi» også var so fattige – så dagsaktuell er den også.
Det er i dei mellommenneskelege skildringane og store konfliktene forfattaren etter mitt ringe skjønn er best. Der får han fram sitt vidsyn og klokskap gjennom karakterane i boka. Somme passasjer i sjølve handlingsdrevet i boka er spekt med heilt sikkert historisk riktige hendingar, stadar og datoer, men vart for meg dei kjedeligste partia. Særleg somme av skildringane om livet på prærien tidleg i boka. Men klart; skal ein skildre og skrive ein historisk roman om slekters gang, sjølv om det er fiksjon, ja då lyt ein ha med litt historie også, så eg tilgir han lett dei passasjene – og ser ikkje bort frå at han drog einsemda på prærien litt ut nett for at lesarane også skal kjenne på det livet.
Det snakkast om at han skal kome med ei til bok i forsettelsen. Håpar den kjem før jul – for å seie det sånn.

«Avgrunnen», Kim Leine

Avgrunnen
Pule, pule, pule. Puling både her og der.
Hadde gledet meg til denne boka, fra en forfatter jeg liker. Ei bok om krig. Ikke historisk riktig krig, men en skildring, eller forsøk på å skildre hva som skjer med mennesker, mest soldater, i krig.
Ble litt skuffet. Tror forfatteren vil, for mye, skrive Den Store Romanen. En stor roman med filosofi (Nietzsche), bibel og sex og kunst og sånnt.
«Krig er begjæret i sin reneste form», skriver han. Mulig det – for noen.
Bra trekk å følge to veldig forskjellige brøde, tross lik oppvekst. Født sånn/blitt sånn greia. Vi ser verden gjennom en psykiater og en teolog, som også er journalist. Ser krig om mellomkrigsåra gjennom deres forskjellige perspektiver og brev. Han veksler også språket. Vet ikke om det styrker prosjektet, men et fint virkemiddel for å belyse situasjonene, volden og utfordringene soldater kommer opp i.
Soldatene er på en måte på en flukt fra seg selv. I en reise hvor man både legger og setter nye spor – som man igjen både frivillig og motvillig oppsøker og blir oppsøkt av.
Kapitlene, mot apokalypsen, er innledet med et vers fra Johannes åpenbaring. (Siste del i nytestamentet, hvor Det gode seirer over det onde, og tolkninger fra denne delen)

For en tidligere soldat som meg, som har stått med avsikret våpen mot en sivilists brystbein, i fredens tjeneste, inneholdt denne boka for lite tvil – og for mye puling.

«Blå stjerne», Jan Guillou

Blå stjerne

Når Jan Guillou sa han ville skrive historisk romaner om ca ett århundre, tenkte jeg å lese alle – og etter åpningsboka Brobyggere bestemte jeg meg. Alle bøkene har ikke vært like gode – det har heller ikke århundret vært. Dette er bok nummer fem i serien og tar for seg det vi i Norge kaller Krigen med stor K. Det har vært skrevet mye, filmet mye og snakka mye om krigen, så jeg er litt mett på akkurat denne krigen, og tenkte at han skal være god hvis han får meg på pinnen ved å skrive spennende samtidig innen for rammen av å være en «historisk roman».
Jeg synes han klarte det bra. Det funka bra for meg. Litt kjedelig start, men så tok boka seg opp. Det jeg likte var at det var kvinnelig superhelt denne gangen, og at krigen var sett mye med svenske briller, selv om kvinnene gjerne var norske. Synes også han krydra det bra til med digresjoner bla om mat og vin underveis i boka.
At han ikke fremstiller verken Kompani Linge eller Max Manus som kloke superhelter er det noen som har reagert negativt på, og det er greit det, men dette er jo en roman, som synliggjør kvinnene og de svenske honningfellene sin erotiske innsats under krigen – og da får vi tåle såpass.
Gleder meg til bok nummer seks også.

«Ikke ville se», Jan Goillou

Ikke ville se

«Ikke ville se», Jan Goillou.
Jeg likte så godt Brobyggere, at jeg bestemte meg for å lese alle bøkene i Jan Goillou sitt hundreårshistorieprosjekt. De to påfølgende bøkene var ikke så bra, men i bok nummer fire peker kurven heldigvis,opp igjen.
«Ikke ville se» handler om 2. verdenskrig. Her følger vi fortsatt de tre brødrene, som også i denne krigen gjør sine valg og følger sine skjebner. Flott bok med brobygging, krig, kjærlighet, skader, død, frykt og sykdom, fattigdom og utenomekteskaplige aktiviteter – midt opp i, eller kanskje rett ved siden av, krigen. Denne boka skiller seg litt ut fra de foregående ved at han her ikke bare følger personer og beskriver hva som skjer. I denne får han bedre frem frykt, empati og omtanken hovedpersonene har for andre. Flott bok – gleder meg til etterkrigstida.

«Himmelrike og helvete»,
Jaja, mesterverk eller ikke? Fanget ikke meg.
Lange setninger med komma og semikolon er helt greit det, fint det, men lar meg ikke imponere av den grunn, for han ødelegger det ved å ha talesitat dialog bare adskilt med et komma; da drukner dialogene. Jeg er glad i gode dialoger.
Etter to bøker på nynorsk tenker jeg ofte at denne burde vært på nynorsk for å bedre beskrive dramatisk natur. Språket blir for dannet og fortellende/forklarende – for lite dramatisk. På kysten heter det ikke rumpa, det heter rævva el.