«Bergenstoget plyndret i natt», Jonathan Jerv.

«Bergenstoget plyndret i natt», Jonathan Jerv.Denne boka regnes av mange som den første påskekrimboka i historien. Den tar for seg et godt planlagt ran av bergenstoget, et tog full av påsketurister, og det er et viktig poeng at en dag i påska den gang, som nå i 2015, var 1. april.

Lettlest og fornøyelig bok, skrevet av The Nordahl Grieg him self, og hans venn Niels Lie. Ei bok om god planlegging, jordisk gull, jordisk kjærlighet og selvbebreidelse – og slutten ble ikke helt som jeg forventa.

God påske 

 

«21 dager», Sidsel Dalen

For litt siden las jeg Sidsel sin første bok, og den var såpass bra, at når jeg hørte at denne var enda bedre tok jeg fatt i denne også – og den er bedre.
Norge er et langt land, med få innbyggere, men med stor økonomisk makt. Og når da hele maktapparatet er samlet i en by, er det ikke rart om det skulle bli noe samrøre. Børsen ligger nærme Skippergata, og «sånn går no dagan» – både for de med økonomisk og politisk makt, og de som er helt ut på den andre kanten, men i samme gata; de prostituerte uten oppholdstillatelse og annen makt enn….tja, de har vel ikke makt i det hele tatt.
Den røde tråden i boka her er at enkelte ikke klarer å se lengre enn sine egne behov – enten de er nederst på stigen og søker det helt basale, eller om de er øverst og søker etter MER MER MER, koste hva det koste vil, og at manglende impulskontroll gjerne fører til manglende puls hos andre.
Boka følger en journalist, som føler seg lite vedsatt, på jakt etter nyheter for sin oppdragsgiver, og må søke både blant de prostituerte, i direktorater og i finansmiljøene – som har kontakter i direktorater, blant de prostituerte og blant deres halliker.
Her er mye dop, utnytting, trusler, makt og avmakt, men også beskrivelser av nære gode og dårlige relasjoner.
Komposisjonen var bedre, og språklig var den mye bedre enn i den forrige boka. Hun lekte seg mer med litt syrlige undersetninger, men jeg synes hun dro litt inn litt for mange vanskelig nære relasjoner, både blant ofrene, drittsekkene, seg selv og i maktapparatet. Alle hadde liksom en forklaring på å gjøre noe som ikke er ”etter boka”. Alle ville være filantroper, de ”skulle bare” først – og slutten ble litt for ”dette passer bra på film” – aktig.
Hennes neste thriller blir sikkert veldig bra.

«Bikubesong», Frode Grytten

Bikubesong
Eg er ikkje det ein kallar ein målmann, men eg har heller ikkje satt meg noko mål om å ikkje være det, og har slett ikkje noko vanskar med å lese nynorsk, særleg ikkje når det er Frode Grytten som har ført pennen – for han fører den godt, og jordnært.
Bikubesong er ein roman, seiast det, men har også sett den omtalt som ei samling av noveller. Eg veit ikkje, og det er ikkje så nøye. Det som er nøye, er at han er flink til å skildre. Han skildrar ein liten by, Odda, men kunne sikkert ha vore kva liten by eller bygd som helst. Han skriv 24 forskjellige historier, men omgjevnadane er mykje dei same. Skjebnene, folka og dei forskjellige relasjonane snurrar seg rundt Murboligen. Ei blokk, eit hus «så lytt at ein kan høre om naboen inhalerte eller ikkje når han tok seg ein røyk».
Her skjer mykje og inkje. Mest mykje. Alle historiene var ikkje like gode, og det var bra ,for det gjorde dei gode betre.

«Mors og fars historie», Edvard Hoem

Mor og fars historie
Edvard er ein forteljar. Han fortel. Dialogane, som eg ellers er så glad i i bøker uteblir. Eg sakna dei til å byrja med, men så fann eg ut at dei forsterka forteljinga med at eg sjølv måtte stoppe opp og sjå føre meg det som vart usagt – fylle hola sjølv. I boka fortel han om bønder, odel, soldatar, hopehav, svartsjuke, sjukdom, lengsel og prediken.
Om å tjene herren utan å vere herre over eige liv.
Ottadalen en har for meg vore ein av dei kjedeligste dalane i kongeriket – det er det ikkje etter å ha lest denne boka. Ei «tyskertøs» er sentral i forteljinga, og eg må berre sei at eg misunner dei som hadde sånne sterke kjensle for andre at dei berre måtte leva ut den kjærleiken dei møtte. Tenk at dei valgte, så tidlig som på 40-tallet, alle veit kor langt likestillinga hadde kome då, tenk å få oppleve ein så sterk kjærleik og begjær at «du gir deg hen» til noko så politisk ukorrekt som til ein soldat frå fienden. Standhaftige damer det der.
Edvard svimsar naturleg nok mykje innom bibelen i denne boka. Eit sitat som eg blir hengande ved er Salomos ordtak: «ei god hustru er mer verdt enn perler».
Eg las boka om oldefaren, «Slåttekar i himmelen» først. Denne om bestefedre, far og mor var skriven før, men å lesa dei i denne rekkefølgen gikk heilt greit, då det følgjer tidslinja som om det var ein film eller tv-serie. Noko eg håpar aldri vert laga. Hoem må lesast, bileta han skapar i tekst, må tenkjast i hovudet – ikkje bli laga av andre.

«Mormor danset i regnet», Trude Teige

Mormor danset i regnet
Boka er en roman. Om den kan kalles historisk roman er jeg usikker på, men Trude bruker, som vanlig, sin journalistiske innfallsvinkel med masse research før hun skriver. Denne boka kom til etter samtaler med Ragnar Ulstein, en krigshelt, som intervjua norske jenter som gifta seg med tyske soldater, ga slipp på sitt norske statsborgerskap, dro til et Tyskland som lå i ruiner etter krigen – også i øst hvor russerne gikk på med krum hals. Hun tar oss inn i en del av krigshistorien som har vært fortiet. I Demmin voldtok russere nesten alle byens kvinner. Dette førte til en bølge av familiedrap og selvdrap for å unngå traumer. 700-1000 tok sitt eget liv.
Interressant påminnelse om at det var krig i Tyskland også, og at også der gikk krigen ut over sivilister.
Sånn sett ga boka, i tillegg til googling om temaet, meg nye perspektiver og for meg ukjente sider av krigen. Men som ei tilfeldig bok, uten interesse eller kunnskap om dette temaet, er jeg ikke så veldig imponert. Etter min smak kunne den vært mye bedre hvis hun hadde kutta ned på den kjærlighetshistoria av handlinga som var lagt til vår tid – selv om den hører til i helheten.
Men vil allikevel gi tommelen opp for Trude Teige for alt arbeidet hun har lagt ned for å få frem denne delen av krigshistoria. Ei stor avis, tror det var Dagbladet, fulgte opp med en syvsiders reportasje om temaet, så her ser vi igjen at romansjangeren kan ha en kraft i tillegg til underholdning for oss som leser romaner.

«Kledd naken», Agnes Lovise Matre

Kledd naken
I førre veke sa en advokat at jenter burde tenkje seg nøye om, om dei vill anmelde valdtekt, då det er ei stor tilleggsbelastning, og det er særs få av disse menna som bryt seg på underlivet, og da inn i heile livet og gjer det skjørare og vanskelegare, som blir dømde. Så skjeldent at me ser laussalgspressa omtaler valdtekter som «angivelige valdtekter» eller «påståtte valdtekter». Det er det denne drivande skrevne boka handler om. Valdtekt i nær relasjon. Kor partane prøvar å leve med det etter ugjerninga, og kor bygdedyret snik seg rundt i krikar og krokar når det vêr teft av stemningsendring i nabolaga.
Viktig tema, godt skreve, gode formuleringar – bra jobba.
For meg hadde boka vorte mykje sterkare og nærare om ho hadde tona ned dei avvikande personlegheitstrekk til gjerningsmannen, lot bygdedyret være folk flest og ikkje bygdefolk med taushetsplikt, og også tona litt ned anna negativ fylleadferd kor born var involvert.
Det vart litt mykje thrillereffekter som eg føler at eg har lese før.